Ingen har et bunnløst beger.

Så skjer det igjen. En liten dråpe får begeret til å renne over igjen. Stemmen inni deg sier, gi slipp. Ikke bry deg. La det gå, det er jo bare en liten bagatell i det store og det hele. Men du klarer ikke. Det er et press inni deg, som i en trykk koker. Ordene har samlet seg i en flokk og banker på døren for å få slippe ut. Du har ingen kontroll. Et voldsomt sinne, godt blandet med hevnlyst trer frem, og det blir en konflikt.

En bagatell, en liten hendelse, har vokst seg stor, kjempestor i ditt hode og i din kropp. Den slippes løs, og dermed tar en ny negativ erfaring sin form. Nettopp fordi du satt ord på din smerte.

Det blir en krangel, og mens dere krangler tenker du, denne gangen skal jeg ikke gi meg så lett. Det skal ikke gå over etter en dag eller to. Det skal ikke bare få gli inn i hverdagens gjøremål. Det er jo det som alltid skjer. Det blir et kraftig smell, luften er går ut av ballongen, også blir det rolig igjen. Inntil en ny hendelse dukker opp og ballongen blåses opp på nytt.

Jeg tror de fleste av oss har opplevd og kjenner til denne situasjonen. Men hvor kommer dette trykket fra?

Jeg snakker om dager da bøker som, I syvende himmel (en bok jeg fikk i bryllupsgave) virker svada. Tomme ord, uten fotfeste i virkeligheten, samlet i en perm med bilder av overlykkelige mennesker.

Det er dager da kroppen verker og hver eneste pore gisper etter luft, fordi stemningen i huset har lagt lokk på all energi. Det er denne opplevelsen og aggresjonen jeg snakker om. Den som kan bli utløst av en bagatell, en liten hendelse.

Hvor kommer kraften fra?

 

Hver positiv tanke har atombombens kraft til å tilintetgjøre det negative i oss.

Hver negativ tanke har atombombens kraft til å tilintetgjøre hele vår verden.  – Sri Chinmoy

Jeg har tro på tankens makt. Jeg har også tro på at vi velger vår innstilling. Og jeg har også tro på tilgivelse. Jeg vet også hvordan jeg skal komme opp av en negativ dal og en ond sirkel, og finne tilbake til toppen. Jeg kan observere tankene, og ta kontroll. Men!

Men, hva gjør man når kroppen husker det hodet har glemt? Når en stor klump i magen begynner å vokse, og den gjør vondt, da er det mer enn bare tankene som trenger oppmerksomhet. Når den ene episoden etter den andre, det ene såret etter det andre fra fortiden åpner seg, og de tause skrikene fra gamle hendelser og fortrengte minner gir lyd, da må det styrke og mot til å handle.  Forstå vulkanutbruddets budskap.

I de aller fleste tilfeller går det over. Etter en dag eller to med konflikt, og med taushet og anstrengt stemning de påfølgende dagene så er alt som normalt innen en uke. Og du vet at smerten denne gangen gikk fortere over enn sist gang, fordi du på et eller et annet tidspunkt underveis bestemmer deg for å gi slipp. Legge alt bak deg og gå videre. Du skifter innstilling og også denne gangen finner du veien ut av en dyp dal.

Du kjenner mønstret.

Ingen har et bunnløst beger!

Bildet er lastet fra Google.

Men, det selv om dette er blitt et mønster som dere begge kjenner til er det likevel viktig å være klar over at: ingen har et bunnløst beger. Hver negativ episode som innebærer en krenkelse av en persons integritet og verdighet, rommer også en ny tapsopplevelse. Enten opplevelsen av å miste noe som engang var, eller lengsel etter det som aldri har vært.

En sorg vokser frem. Sorgen over som ende en gang rammet selvfølelsen. Det kan handle om lensel etter kjærlighet, lojalitet, omsorg, trygghet, eller ble borte med tiden. Og det kan også dreie seg om en ny erfaring med brutte forventninger. Alt dette finner sin bolig i kroppen. Uavhengig av kultur og religion. Uavhengig av klasse og bakgrunn.

Man sitter igjen med en følelse av krenkelse. Med krenkelse mener jeg, en ny opplevelse av ikke å bli sett, og ikke blir behandlet med respekt. I noen tilfeller innebærer dette også, å få en følelse av å bli sett ned på, hvor følelsen av anseelsen går tapt.

Det kan være lurt å bli kjent med gjentagende mønster og gjør noe med dem. Jeg tenker ikke på healing, energibehandling eller noe annet slikt, men rett og slett snakk om det som har skjedd, også under og etter konflikten. Og sannsynligvis vil det dukke opp en ny episode av en eller en annen art som utløser de samme sterke følelsene. Da er det lurt å spørre seg selv: hvorfor og hvilken innstilling skal jeg ta?

Din innstilling.

Kan det hende dine handlinger, tillater den andre å fortsette slik som han eller hun alltid har gjort? Du fortsetter å være i de kjente mønstrene, fordi det er trygt. Du forstår den andres handlinger, du forstår at det var bare en bagatell og at det er du som overreagerer. Du sitter med en følelse av at det ble en overreaksjon i forhold til episodens alvorlighetsgrad. En svak skyldfølelse trer frem.

Kan det være at det å ta kontroll over sine egne tanker, handler også om å være lojal til seg selv? Kan det hende at måten du tilgir den andre på, kan innebære en krenkelse av deg selv? Jeg bare spør. Noe går i hvert fall veldig galt på veien til toppen.

Det blir fravær av konflikt, men det blir ikke fred. Og avstanden mellom dere to blir enda større.

Men du kan også gjøre et nytt valg. Du kan bestemme deg for å endre innstillingen, og argumentene i ditt hode. Gjør noe helt uventet, noe som kan skape en endring for deg. Noe som kan sette vedtatte sannheter og mønstre ut av spill. Hva det skal være avhenger av konfliktene og episodene. Hvilke steg du skal ta avhenger av deg og ditt mot. Jeg har ingen fasit svar. Det eneste jeg vet er at mønstrene må brytes. Forestillingene om seg selv og den andre må endres.

Utbruddet er kanskje et bevis på at heller ikke du har et bunnløst beger.

Vi er heldige som kan feire friheten.

17.mai i år fikk jeg æren av å holde tale ved Christian Magnus Falsens grav, ved Gamlebyen kirke. Det er spesielt å skrive en tale som skal holdes ved graven til grunnlovens far. En mann som kjempet for frihet og selvstendighet. Enda mer spesielt er det når man holder en tale, hvor du snakker til publikum som står foran deg, samtidig som du tenker, jeg håper Christian Magnus Falsen er fornøyd med talen.

Gratulerer med dagen!

Christian Magnus Falsens – grunnlovens far, talte om frihetens ild, om et fritt og selvstendig land. I dag, 198 år senere står vi her og feirer grunnloven. VI feirer friheten og selvstendigheten. Vi feirer den på vår unike måte, med barnetog,

Christian Magnus Falsens grav.

borger, russetog og flagg. Ingen militære parader med beltevogner eller våpen, slik som det er i mange andre land. Også blomstertogene etter 22.mai var vårt unike uttrykk for å vise samhold, sorg, kjærlighet og håp.

Vi er heldig som kan feire friheten. Det kan ikke Selma i Syria. Det kan ikke Mariam i Kabul og det kan ikke Kim som bor i Nord Korea. Det er millioner av mennesker som ikke kan feire friheten og selvstendigheten slik som vi kan.

Vi er heldige som kan feire friheten i dag. Men det kan ikke Anne, Nina eller Malin, som ble utsatt for seksualisert vold, overgrep og voldtekt, som er fanget i frykt, skamfølelse og avmakt. Eller hva er frihet for den narkomane kvinnen som blir slått og voldtatt av sin mann/kjæreste, men som ikke har noen krisesentre å gå til, nettopp fordi hun er en narkoman.

Vi er heldige som kan feire friheten i dag. Men hva feirer et barn som blir utsatt for mobbing og krenkelser i skolen og i fritiden? Hva er frihet for disse barna og deres foreldre? Ja, fordi mobbing rammer hele familier.

Riksforsamlingen på Eidsvoll 1814. Maleri av Oscar Wergeland. (Bildet er lastet ned fra Google.)

Vi er heldige som kan feire friheten i dag. Men jeg skulle ønske at mennesker som lever på asylmottak, i en uvisshet, et uforutsigbart liv uten fremtidsbilder, også kunne puste inn frihetens luft. Et liv i frihet, betyr også å ha mulighet til å planlegge sin fremtid.

Vi er heldige som kan feire frihet. Men kan Johanne på 85 år gjøre det, når hennes alderdom og menneskeverd blir veid opp mot kommunens budsjetter? Når hun ikke får den pleien og omsorgen hun har behov for.

I dag, ville Christian Magnus Falsen ha sagt, la ikke frihetens ild slukne, fordi det er tusenvis av mennesker som trenger en liten håndsrekning for å bli frie som deg. Det er mennesker som blir sett på, men ikke sett. Mennesker som mange har mange meninger om, men som veldig få kjenner historiene til. Som få kjenner bakgrunn til. Det er mennesker som er avhengig av at du ikke ugyldiggjør deres smerte og tause skrik. Mennesker som selv ikke makter, eller har mulighet til å sette sine sak på dagsorden, men som er avhengig av deg.

Hva er frihet for deg og meg? Friheten har mange ansikter, mange dimensjoner og mange farger. Lytt til den andres stemme, og gi den andre lov til å definere seg selv og sitt liv. Friheten er ikke noe vi får engang for

Bildet er lastet ned fra Google.

alltid, men vi må kjempe for den hele tiden. Kanskje ikke for oss selv, men for andre samfunnsgrupper. Frihet er et felles ansvar, ditt mitt og vårt.

Vi er heldige som kan feire friheten. Samtidig som vi ikke må glemme at det er noen som ikke er frie. La oss fortsette å kjempe for friheten, også for de som er i en minoritetssituasjon, som mange av oss har sterke

meninger om, men som vi ikke kjenner. La oss møte dem som likeverdige, støtte dem og feire friheten sammen med dem. Vi kan gjøre det, nettopp fordi flertallet av oss er frie.

Gratulerer med dagen!

Never apologize, for being you.

«Never Apologize For Being Correct
Many people, especially ignorant people, want to punish you
for speaking the truth. For being correct. For being you.

Never apologize for being correct,
or for being years ahead of your time.

If you’re right and you know it, speak your mind.
Speak your mind.

Even if you are a minority of one, the truth is still the truth.»

~Mohandas Gandhi

Det gjør så vondt når mamma og pappa krangler

Jeg føler jeg går på nåler hele tiden, sier Amanda (12 år). Det er så lite som skal til før mamma og pappa begynner å krangle. De krangler hele tiden. Slik har det alltid vært. Min lillesøster som bare er 3 år gammel, blir så lei seg at hun bare går inn på rommet sitt og blir liggende rolig. Lenge, med et tomt blikk. Da holder jeg rundt henne, og sier at det går snart over. Men det gjør så vondt når mamma og pappa krangler. 

Stortingets spørretime 23.11.2011

Man trenger ikke å være i salen på stortinget for å blir rystet over Sandbergs uttalelser. De som har mistet sine barn, og vi som kjente noen av ungdommene som ble drept på Utøya vet hvordan slike uttalelser treffer. Sårene er fortsatt åpne og vi er fortsatt hudløse. Frp og Sandberg, har beklaget, og det skal vi også ha respekt for. Også Sandberg og Frp er hudløse etter 22.07 og av andre saker internt i partiet. Når vi er hudløse, kan det krenkende og ubetenksomme ord treffe ekstra hardt.  Selv politikere trenger omsorg. Den kritiske og vanskelige tiden er ikke over. «krigens og terrorens sår tar tid å lege». 22.07 rammet ALLE. Alle uten unntak.

Voldtektsbølgen koster!

Jeg sammenligner overgrepene med tortur, sier Julie og ser ned. Folk forstår at mennesker som blir utsatt for tortur, de trenger hjelp over lang tid til å få litt normalt liv igjen. Men seksuelle overgrep har ikke folk det samme bevisste forholdet til. De forstår ikke dimensjonen av senskadene. Overgrep er også tortur, og de som blir utsatt må få tett oppfølging over tid, og det må være gratis. Samfunnet har mange tanker og holdninger til slike som oss, men de vet sjelden nok om hva det egentlig dreier seg om. Jeg har mye smerter og plager, hun tar en lang pause.
Folk forstår og gir omsorg hvis noen får en kreftdiagnose, får amputert et bein eller en annen sykdom som er akseptert. Men de forstår ikke slike som meg. Samfunnet, altså politikere og systemet, forstår ikke min situasjon, og jeg får dermed ikke den hjelpen jeg trenger. Psykiske plager tapper mye energi. En blir veldig sliten og utmattet, selv om man ikke har løpt 5 mil, sier Julie i det hun lukker øynene og tar en dyp pust.
Det er jeg som går til psykolog, det er dyrt og det er jeg som har fått ødelagt mitt liv. Jeg lyver mye, for å skjule min fortid og for å skjule årsaken til at jeg ikke fungerer optimalt i arbeidslivet. Jeg har nå vært syk i noen måneder, men jeg har ikke fortalt noen at jeg er sykemeldt. Hva skal jeg si hvis de spør hvorfor jeg er sykemeldt. Jeg har vært sykemeldt i snart åtte måneder, men jeg har ikke krefter til å komme meg tilbake på jobb. Men hvis ikke jeg går tilbake på jobb, vil jeg få attføring eller bli uføretrygdet, og det betyr redusert inntekt. Dersom inntekten vår blir redusert, må vi flytte fra det huset vi bor i, og det vil igjen ramme mine jenter som går i barnehage og skole i nærheten av der vi bor. Min belastede barndom rammer ikke bare meg, men også mine barn. Det synes jeg er trist. Sliter ikke bare med psykiske og fysiske plager, men også økonomiske.

FUG et lite tilbakeblikk.

 

Når jeg ser tilbake, og tenker over alt det jeg har opplevd som leder for FUG: så tenker jeg på hundretusner av foreldre som gjør en formidabel innsats for å skape en god skolegang for sine barn. Jeg minnes tusenvis av lærere og skoleledere som gjør en fantastisk jobb hver eneste dag, for at våre barn skal få et godt utgangspunkt for å lykkes på skolen og i livet. Når jeg ser tilbake på skole Norge, så blir jeg stolt.

Valg 2011 – sats på skolen

Nasjonaleprøver og andre tester forteller oss litt om våre barns kunnskaper, ferdigheter og nivå i de ulike fagene. Resultatene forteller oss ingenting om læreren er faglært eller ufaglært, lærertetthet, undervisningsmetode, rammevilkårene til skolen, gruppesammensetning, lærer-elev relasjonen, mobbing, hvor mange vikarer elevene har hatt i faget i de siste månedene osv.

Resultatene sier ingenting om hvordan resultatene blir analysert, hvilken oppfølging og hjelp elevene får, rett etter prøvene, og i løpet av året. De sier ikke noe om hvordan læreren tar opp resultatene med eleven og foreldrene på en konferansetime eller utviklingssamtale. (Hvor står eleven idag, hva er progresjonsplanen, hva skal skolen gjøre, hva skal eleven gjøre og hva kan vi foreldre gjøre for å støtte eleven.)

Skal vi satse på godt læringsutbytte, må vi foreldre motivere våre barn til å gjøre innsats på skolen, engasjere oss i barns skolegang, og ikke minst sikre gode rammevilkår på skolen. Vi foreldre kan gjøre en forskjell på alle disse områdene. Det er vi som velger våre kommunestyrer og bystyrer.

Sats på politikere og partier som vil styrke skolens indre liv. De som vil og tørr å ta vanskelige valg, kjempe for våre barn, de som vil satse på lærere og sikre skolen gode budsjetter. Les nøye partiprogrammene, sammenlign med det som står i programmet og det politikere fra partiet sier. Av og til bruker politikere de samme ordene, men hva de legger i begrepene kan være veldig ulikt. Les hva de sier og skriver om: «veien til en bedre skole».

Gode resultater handler ikke bare om våre barns innsats i skolen, motivasjon for læring eller familiebakgrunn. Det handler veldig mye om skolens indre liv.

Lykke til med valget. Det handler om våre barns fremtid.

De omkomne er ikke bare tall.

Når bomben i regjeringskvartalet eksploderte, fikk vi en ny forståelse for hva det betyr å bli utsatt for «eksplosjoner». I flere år har vi hørt om bomber som eksploderer i Irak, Pakistan, India og andre land. Vi hører nyhetsoppslag som: ni mennesker drep i et bombe angrep i Pakistan. Også går man over på neste nyhet.

Men nå vet vi at det innebærer, en sønn, en datter, en ektefelle, en søster, en bror, en far, en mor, en venn, en besteforelder, en nabo eller en kollega som er blitt borte. Det handler om foreldre som venter på sitt barn som ennå ikke er kommet hjem, foreldre som har mistet det vakreste på jord. Det handler om sorg, lidelse, gråt, frykt, kaos, glasskår, røyk, brann, ødelagte bygninger og ting. Det er mennesker som søker dekning, mennesker som leter etter sine kjære, mennesker som blør, mennesker som har forlatt livet. For mange handler om den siste telefonsamtalen, det siste møte. Den siste klemmen. Den siste middagen. Den siste latteren. Det handler om relasjoner som lider. Et rom som venter på sin «den som aldri kommer tilbake».

Terror tar liv av uskyldige.

Mange drømmer og ønsker blir aldri oppfylt. Noen har gått bort, altfor brått, altfor tidlig og revet bort. Ee er revet bort av hatet til en person, som tilhører et nettverk som er tuftet på «fordommer og hat». Et forvrengt menneskesyn, tok livet til uskyldige mennesker. Terror tar liv av uskyldige. Noen har ikke livets rett.

Minnesmerket i Jallianwala bagh. Bildet lastet ned fra Google.

Jallianwala bagh og Utøya

Flere indere sammenligner angrepene på Utøya med General Dyer’s angrep på uskyldige deltakere på et politisk møte i Amritsar, i Jallian wala bagh, den 13. april 1919. Møtet ble holdt i en park med høye murer rundt hele området og en inngang. Inn der kom General Dyer og gav sine tropper beskjed om å skyte på møtedeltakerne. (Menn, kvinner og barn). Deltakerne hadde ingen mulighet til å flykte. Noen prøvde å klatre over murene, andre hoppet i brønnen i all fortvilelse.
Ordre om å drepe uskyldige var Dyers selvstendige avgjørelse. Jeg besøkte «Jallian wala bagh» i 2009. Det var en sterk og tung opplevelse. Det var som om en kunne høre skrikene, kjenne frykten og avmakten til de som var der for snart hundre år siden. De som var spesielt, at denne fornemmelsen også preget min mann og våre venner som har etnisk norsk bakgrunn. Nødskrikene for hundre år siden, treffer våre sjeler den dag idag.

Utøya. Bildet avlastet ned fra Google.

Om det er en general som skyter på uskyldige mennesker, selvmordsbomber i Østen eller om det er Anders B. Breivik her i landet, som står bak de grusomme handlingene, er de ikke alene. Deres hat har fått næring og har sine tilhengere i større eller mindre skala. Ingen må bruke «enkelt individets galskap» som unskyldning for å rettferdiggjøre sine holdninger, og dermed fortsette å gi næring til ekstreme holdninger. Ekstreme holdninger og terrorisme, begynner med noen få mennesker. Hatet har ingen religion, ingen nasjonalitet eller etnisistet.

Det avhenger av deg og meg

Bildet lastet fra Google.

H.K.H Kronprins Håkon Magnus sa i sin appell på Rådhusplassen igår;

Det Norge vi vil ha skal ingen ta fra oss.

I kveld er gatene fylt av kjærlighet.

Vi står overfor et valg. Vi kan ikke gjøre det som skjedde ugjort.

Men vi kan velge hva dette skal gjøre med oss som samfunn og som enkeltmennesker.

Vi kan velge at ingen skal måtte stå alene

Vi kan velge å stå sammen.

Det er opp til hver enkelt av oss nå. Det er opp til deg og det er opp til meg.

Statsminister Jens Stoltenberg legger vekt på demokrati, likeverd, frihet og inkludering som viktige verdier. Og jeg er stolt over måten vår kongefamilie og våre ledere har ledet oss gjennom denne tunge tiden. Men de har også pålagt oss et ansvar. Med oss mener jeg alle innbyggere i Norge. Med alle mener jeg, mener jeg både majoritetssamfunnet og minoritetsmiljøene, og da spesielt lederne i de ulike religiøse miljøene, lederne i de ulike organisasjoene og lederne i det enkelte hjem, må ta ansvar for hvilke holdninger og handlinger deres menneskesyn gir næring til. Holdninger er ofte et uttrykk for hvilke verdier og menneskesyn vi har. Holdningene er også retningsgivende for hvilke handlinger vi velger. Vi som foreldre, og voksne har et ansvar for å skape et tryggere samfunn, barna våre vokser opp i. Det avhenger av deg og meg.

De som blir drept av terrorister eller mennesker med ekstreme holdninger, er ikke bare tall.

Omtanke og takk

Mine tanker går til de vi har mistet, de som er skadet, de som fortsatt er savnet, deres pårørende og hele nasjonen. Foreldre og søsken som har mistet sine kjære på Utøya, og det de går igjennom……… vi gråter sammen med dere.

Jeg vil takke vår kongefamilie, statsminister og justismisnisters måte å håndtere situasjonen på. Preget av omtanke, omsorg, alvor og samlende holdning har de ledet oss gjennom første delen av sjokkfasen. Uten å henge ut noen, uten å spekulere, har de holdt fast ved: likeverd, menneskeverd og de verdiene vi ønsker å identifisere oss med – latt disse verdiene prege oss. Også en stor takk til journalistene, helsepresonell, politiet og alle sivilie som har stilt opp for de som er rammet.

Takk.