Category Archives: Integrering

Hvorfor reagerer India så sterkt?

Omsorgsovertakelse av indiske barn i Stavanger, har vekket sterke reaksjoner i India, og saken er kjent over hele verden. Utenriksminister Jonas G Støre har dialog med indiske myndigheter. Senest i går ringte min onkel fra USA og uttrykte lettelse over at saken går mot en løsning. Barna snart kan tilbakeføres til familien. Les videre

15 kommentarer

Filed under Integrering

Vi som er igjen har fått et oppdrag!

«22.07.2011. Jeg sitter sammen med mange foreldre som har barn som er savnet. Foreldrene beveger seg mellom håp, avmakt, frykt og fortvilelse. Ringer til sine barns mobiler. Gang på gang. Uten å få svar. Noen av dem løper og omfavner sine barn som er kommet tilbake. Mens, andre blir sittende. Hvordan trøster man foreldre, som blir sittende og vente? Hvordan gir man dem håp, og hva skal man si, i en slik situasjon? Jeg har sittet sammen med foreldre som ventet på sine barn. Dette har vært mitt livs vanskeligste oppdrag.» Forteller en god venn av meg som er frivillig i Røde kors.

 Det er lett å rose kongefamilien, for deres nærhet og omsorg for folket. Det er lett å skrive om politikere idag. Deres samhold, nærvær, fellesskap, klokskap, omsorg og integritet. Vi har all grunn til å være stolte over vårt kongehus og våre politiske ledere, og vår statsminister. Det er også lett å skrive mange honnørord om helsevesenet, politiet, kirken, frivillige organisajoner og det norske folket.

Men det er mye vanskelig å skrive om de pårørende som har mistet sine kjære. De som skal leve med sorgen, savnet, fremtiden uten de som ble drept den 22.07. 2011. Den nære, slitesterke, men også skjøre relasjonen som heter foreldre-og barn, kan vanskelig kles med ord. Den er fylt med styrke, drømmer, ønsker og fremtid. I dag har vi mange familier som har mistet en sønn, datter, bror eller en søster.  De sitter igjen med et uutholdelig savn, tusenvis av gode minner og et ønske. Et ønske om at vi som er igjen skal sørge for at den drømmen deres ungdommer ikke fikk fullført, skal vi fullføre.

Skolen 

Likeverd, inkludering, frihet, demokrati og fellesskap, kan ikke bli en realitet, ved å vedta lover på Stortinget. Det begynner i det enkelte hjem, barnehage og skole. Vi har en jobb å gjøre.Snart er det skolestart, og mange barn kommer til en tom pult i klasserommet. Flere vil møte søsken som er i sorg. Og noen vil møte, elever selv eller deres foreldre har opplevd angrep i hjemlandet. Skolens ansatte må ha spesielt blikk for de barna som er berørt på en eller en annen måte. Skolen må igjenreise tryggheten, sier statsråd Kristin Halvorsen. Debattene og oppslagene om terror, drap og hets, må tas opp på en måte som skaper trygghet og fellesskap. Skolene må også reflektere over sin språkbruk, sine ansattes holdninger og elevsyn. Skolen må ta et oppgjør med en eventuell kultur som skaper skiller mellom elevgrupper.

Foreldrekontaktene (klassekontaktene), FAUene og kommunale foreldreutvalg må ta dette oppgjøret. Rektorene må lage en god plan og strategi for å skape likeverd, samhold og et inkluderende fellesskap i skolen. Det forutsetter at skolens ansatte, sammen med foreldrene og elevene ser mennesket bak alle lagene som skiller oss. Møter den enkelte i den universelle kjernen.

De religiøse miljøene

De som ble drept, kom fra ulike landsdeler, de hadde ulik familiebakgrunn, ulik etnisk bakgrunn, ulik religiøs bakgrunn, ulik kulturell bakgrunn og ulike livserfaringer. Alle religiøse miljøer, må sette fellesskap og likeverd på dagsorden. Det kreves nye verdidebatter, i de ulike religiøse miljøene. Hva sier de religiøse lederne til sin menighet? Forsterker de «oss» og «dem» tankegangen? Er det formaninger og motstand mot integrering, da må menigheten sette en stopper for det

De universelle likhetene

Det er mye fokus på mangfold, og flerkultur. Men, det som vi har sett de siste dagene, er menneskers møte i de universelle likhetene. Når foreldre venter på sitt barn som er savnet, så er frykten, avmakten, håpet, sorgen og fortvilelsen universell, uansett om du heter Martin, Mohammed eller Manjit. Det er denne universelle kjernen i oss som må løftes frem.

 Vi som er igjen har fått et oppdrag

Vi har fått et oppdrag av de som har forlatt oss: Skap et samfunn uten vold og hat, et samfunn basert på likeverd og nærvær. Vi må ransake våre holdninger, hvordan vi snakker om hverandre, om naboen og om folk som ikke ligner oss selv. Vi må begynne med oss selv. Den veien og den ransakelsen er den tyngste reisen, men vi må ta den, du og jeg.

Les også: De omkomne er ikke bare tall eller statistikk. https://loveleenbrenna.wordpress.com/2011/07/26/de-omkomne-er-ikke-bare-tall/

3 kommentarer

Filed under Foreldre, barn og skolen, Integrering

Det er nød nok for alle!

Hadde du møtt Sandra for to år siden, ville du ha sett henne stående på et gatehjørne i Oslo. Noen ganger som en sliten kvinne som byr på sin kropp, andre ganger en utmattet narkoman med knekk i knærne gyngende frem og tilbake. Men i dag er Sandra rusfri. For noen måneder siden var hun optimistisk og var klar for å begynne et nytt liv. Men nå vet hun at veien tilbake til et normalt liv er mye lengre og vanskeligere enn hun trodde.


Uten utdannelse, arbeidserfaring, rutiner i hverdagen, struktur i livet, uten nettverk i den virkeligheten hvor folk lever et A4 liv, men med mye gjeld og mange innkassovarsler blir det vanskelig å starte et nytt liv for Sandra. Hun har klart å finne veien ut av rusen, men hun finner ikke veien inn til det “normale livet”. Mens brev om bøter fra Statens innkrevingssentral fortsetter å komme, og beløpene blir bare større og større. Sandras klarer ikke å forstå hvorfor statens innkrevingssentral ikke ser at deres “rigide ordninger” fungerer som et alvorlig problem for henne. Hun klarer ikke å forstå hvordan hun eller en annen tidligere narkoman skal klare å finne veien inn i arbeidslivet, hvis staten ikke sletter gjelden deres. Av og til virker det som om veien tilbake til soffmiljøet er kortere, enn veien inn til et normalt liv.
Sandra trenger akutt hjelp. Denne akutte fasen har vart i flere måneder nå. Hver eneste dag er en kamp for å overleve. Hun befinner seg i en hengemyr som hun ikke klarer å komme ut av. Igjen søker Sandra hjelp hos det offentlige hjelpeapparatet. I resepsjonen, får hun beskjed om å komme tilbake om en uke. De har ikke ressurser eller kapasitet til å prioritere henne akkurat nå. Og hun vet at sosialkontoret kan ikke slette eller betale gjelden hennes. Og at hun må søke jobbe via NAV på lik linje med alle andre. Sandras akutte behov for hjelp og arbeid blir bare større for hver dag. Nå sier kvinnen i skranken at hennes behov, sorg og lidelse er satt på vent i enda en uke.

Les videre

7 kommentarer

Filed under Andre interesse områder, Integrering, Ledelse

Foreldre på banen!

Alle foreldre ønsker å veilede sine barn slik at de kan gjøre riktige valg i livet. Men for mange foreldre med innvandrerbakgrunn, blir det vanskelig å være gode veiledere, fordi de mangler innsikt i samfunnet de skal oppdra barn i. Barnas foreldre eller lærere som er deres veiledere kan vanskelig veilede dem, dersom de ikke kjenner veien. Veien som leder til å binde menneskene sammen, ikke splitte dem. Det handler om et samspill og et felles ansvar.

Les videre

3 kommentarer

Filed under Foreldre, barn og skolen, Integrering

Språklæring i barnehagen.

 

Forsidebilde - NOU 2010:8

 

I min bok Manzil viser jeg til denne historie fra en liten kommune på Vestlandet.

En iransk familie tok sin 4 år gamle datter ut av barnehagen etter 6 måneder. Foreldrene var redd for at deres datter skulle glemme morsmålet og kulturen deres. Den eldste datteren som gikk på skolen, hadde begynt på skolen uten at hun hadde norskkunnskaper, og de så at hun lærte seg det norske språket likevel. De mente at deres datter ville lære norsk etter at hun begynte på skolen. Det var mange i deres nettverk som hadde barn som snakket godt norsk, til tross for at de ikke hadde gått i barnehagen i Norge. Barnehagen tok kontakt med flyktningkonsulenten for å forhindre at jenta ble tatt ut av barnehagen. Barnehagen tenkte på barnets beste.

Flyktningkonsulenten inviterte familien til et tverrfaglig møte, med utgangspunkt i at «vi ønsker det beste for barnet». Et «vi» besto av foreldre, barnehagestyrer, skole, søsken, flyktningkonsulenten og helsesøster. Alle fortalte hva de tenkte som var til beste for barnet. Foreldrene fortalte at de var redd for at deres datter skulle glemme det emosjonelle språket som både de og barnet behersket, mens barnehagen fortalte om jentas enorme utvikling, alt det hun har lært i løpet av 6 måneder, og hvor godt hun er likt av de andre barna. Skolen fortalte hvor viktig det er at barna snakker norsk, men ikke minst kjenner barnekulturen, og hvordan mestringsopplevelse, trivsel og trygghet, påvirker barns læring og utvikling. Jo mer en snakket, desto mer tydeligere ble det at alle parter ønsket det samme, at barnet skulle få seg venner, utvikle seg, lære og lykkes på skolen og i livet. Og barnet får fortsette i barnehagen.

Fokus på hele barnet

Hvorfor reduserer politikere barnehageoppholdet til kun språkutviklingsarena? La meg ta utgangspunkt i leken. I NOU 2010:8  ”Med forskertrang og lekelyst” står det blant annet: «Gjennom leken lærer barnet å kjenne seg selv og omverdenen. Voksne som greier å forholde seg til leken på barnas egne premisser, kan bidra til utvikling av demokratiske holdninger. Siden lek oftest skjer i samspill med andre, er det også den viktigste arenaen for utvikling av språk og begreper. Har barnehagen en aktiv holdning til barns læring gjennom lek, vil de voksne se mulighetene for at barna tilegner seg kunnskaper gjennom alle områder. »

Flerspråklighet en styrke også når barn er små

Flerspråklighet er en styrke og en viktig ressurs, men det må anerkjennes fra barna er små. En kan ikke først nedvurdere flerspråklighet mens barna er små, deretter løfte det som en styrke når de kommer i ungdomsskolen. Flerspråklighet må bli anerkjent som ressurs og en nødvendig kompetanse gjennom hele utdanningsløpet. Hvor foreldre, barnehagen, skolen og samfunnet står sammen for å fremme flerspråklighet. For å nå dette målet, må barnehagene sikres nok ressurser slik de kan sette i gang tiltak og ha nok bemanning for å imøtekomme barnas behov.

Mulighetenes barn

Min første bok het ”Mulighetenes barn”. Og i den synliggjorde jeg noen utfordringer barn som vokser opp med flere kulturer møter. En av utfordringene er, at storsamfunnet bruker begreper som likeverd, frihet, selvstendighet, ytringsfrihet når de definerer verdiene i det norske samfunnet. Men når forslag til tiltak for integrering av minoritetsspråklige barn og deres familier legges frem, blir disse verdiene lagt til side. Det er vanskelig å lære hva et demokrati er, hva likeverd betyr og hva ytringsfrihet er, dersom dette er verdier som ikke gjelder alle.

Jeg mener vi kan få flere foreldre til å sende barn i barnehagen, ved å sette fokus på hele barnet. Ikke bare på språkutvikling, men på alle utviklingsområder.

Presentasjon av boken MANZIL:

http://www.cappelendamm.no/main/katalog.aspx?medialistid=203&itemid=193

NOU 2009:8 Med forskertrang og lekelyst

http://www.regjeringen.no/pages/14258034/PDFS/NOU201020100008000DDDPDFS.pdf

Fordelingsutvalgets utredning

http://www.regjeringen.no/pages/2185274/PDFS/NOU200920090010000DDDPDFS.pdf

1 kommentar

Filed under Integrering

Islamhets: Jeg kan dessverre ikke være med!

Jeg ser på TV 2 nyhetene. Jeg ser demonstrasjoner mot muslimer.  Store folkemengder. De er mange og står sammen. De vet hvem som er deres fiende. De vet hvem de hater. Men jeg kan dessverre ikke være med, fordi jeg er ikke så skråsikker som dem. Jeg kjenner ikke slike muslimer som disse demonstrer mot. Jeg kjenner heldigvis heller ikke noen mennekser som er så fulle av hat som de som ble intervjuet på nyhetene.

Islamhets, hvordan kan jeg skille en muslim fra hinduer, sikher, buddhister, kristne, humanetikere, bahaier eller andre som ikke er muslimer?
Hets mot kristne: hvordan skal jeg skille en kristen fra en muslim, hindu, sikh, bahai, buddhist, humanetiker eller andre som ikke er kristne.
Hets mot hinduer: hvordan skal jeg skille en hindu fra en som er buddhist, kristen, muslim, sikh, humanetisker, bahai eller andre som ikke er hinduer?

Hets mot sikher: hvordan skal jeg skille en sikh fra en hindu, muslim, bahai, buddhist, kristen, humanetiker eller andre som ikke er sikher?
(…….)
Hvordan kan jeg skille mellom den troende og ikke troende når jeg ser folk på gaten?
Hvordan ser jeg forskjell fra et godt og et ondt menneske, når jeg sitter på stasjonen og venter på et tog?
Hvordan skal jeg skille mellom den fordomsfulle og den som ser på meg som likeverdig og møter meg med åpenhet?
Og så lenge jeg ikke er sikker på at jeg kan rettet mitt hat, min forakt, mitt ondskap, min smålighet og mine mørkeste tanker og handlinger mot den rette, kan jeg ikke være med på disse farlige bevegelsene og bølgene.
Må alle mennekser bære «merker/symboler» for å bli identifisert?
Og skulle jeg bli sikker på hvem de rette er, må jeg dessverre først begynne med kampen mot meg selv. Min egen forståelse, mitt menneskesyn, mine egne tanker og mine holdninger.
Jeg må begynne med min egen familie, jeg elsker høyt.

Ja hvem skal jeg hate, min mor eller min far som representerer både hinduisme og sikhisme, skal jeg hate mine svigerforeldre som er kristne, skal jeg hate mine kusiner og fettere som er gift med muslimer og katolikker og hva meg meg som ikke har en bestemt religion, skal alle de troende hate meg?

Jeg kan dessverre ikke være med!

7 kommentarer

Filed under Integrering

Kvinner i den patriarkalske kulturen

”Flytter du fra ham, håper jeg du blir voldtatt av menn der ute”, sa mor til Johanne, da hun fikk vite at Johanne ville skilles fra sin voldelige mann. ”Gifter du deg med ham, er du død for oss. Du er blitt en hore, som trosser våre tradisjoner og verdier. Du er blitt norsk”, sa mor til Farida da hun fortalte foreldrene at hun ville gifte seg med sin etnisk norske kjæreste.
Jeg har ofte møtt jenter og kvinner som uttrykker sorg og sinne over sine mødre som sviktet dem når de trengte dem aller mest. Mødre som støttet kvinneundertrykkende holdninger og praksis. Mødre som støttet patriarken.

Lojaliteten til tradisjonene

Det finnes mange familier i Norge som ikke ønsker endring eller påvirkning fra de menneskene eller det samfunnet som truer patriarkens makt over kvinner. Familiene kan både være etnisk norske eller familier med innvandrerbakgrunn. Selv om det er et større problem i minoritetsmiljøene enn det sannsynligvis er i majoritetssamfunnet. Det er ofte familier hvor lojaliteten til tradisjonene er mye sterkere enn lojaliteten til enkeltindividet i familien. Her kan frykten for ”å miste ansikt” blant likesinnede og i slekten styre et hvert valg foreldre gjør. Frykten for å bli utstøtt og vissheten om sin egen svakhet for å ta et selvstendig valg kan være årsaken til at foreldre svikter sitt eget barn. Sannsynligvis er mange jenters kamp om frihet og selvstendighet, vanskeligere i disse familiene enn i de endringsorienterte familiene.

Kvinner i den patriarkalske verden

Den amerikanske feministen Bell Hooks sier at kvinner i den patriarkalske kulturen er like mye voldelige som menn. Kvinners vold rammer også grupper de har makt over, det kan være barn og andre kvinner som er i sårbare situasjoner. Kvinners vold er vanskeligere å dokumentere, det handler ofte om å gi dårlig samvittighet, skamfølelse og er moraliserende. Det er her bygdedyret og stigma får næring til å utvikle seg. Det er her det er lett å utstøte og vende ryggen til den som ønsker endring i de undertrykkende tradisjonene. Antifeminister beskylder feministene for å være familiefiendtlige og mannehatere. De jobber aktivt for å forhindre de endringene som kan føre til mer likestilling mellom kvinner og menn. Både kvinner og menn i disse kulturene frykter og hater feminister og likestilling.

Feminismens rolle.

Dette gjelder ikke alle kvinner i den patriarkalske verden, men de er likevel såpass mange at de truer endring som fører til likestilling. For å få til likestilling, må man både rette fokuset mot kvinner og menns sosiale roller og identitet. Vi må sette fokus på de patriarkalske strukturene som hindrer likestilling, frihet og likeverd mellom kjønnene. Den andre oppgaven er å sørge for å gi sønner og døtre en kjønnsidentitet som gjør det mulig for dem å være hele mennesker. Vi trenger en ny definisjon av maskulinitet som gir menn som vektlegger farskap, omsorg og kjærlighet parallelt med sin yrkesidentitet en høyere status. Det er denne mannen jeg vil kalle for den ”hele mannen”. Det vil si at menn kan velge å være mer hjemme, vise mer omsorg og kjærlighet uten å bli stigmatisert, eller bli diskriminert på arbeidsmarkedet. En ny forståelse for maskulinitet, vil også føre til at mor støtter sine døtre på en annen måte.

Loveleen Rihel Brenna
Leder for Kvinnepanelet

1 kommentar

Filed under Integrering