Så skjer det igjen. En liten dråpe får begeret til å renne over igjen. Stemmen inni deg sier, gi slipp. Ikke bry deg. La det gå, det er jo bare en liten bagatell i det store og det hele. Men du klarer ikke. Det er et press inni deg, som i en trykk koker. Ordene har samlet seg i en flokk og banker på døren for å få slippe ut. Du har ingen kontroll. Et voldsomt sinne, godt blandet med hevnlyst trer frem, og det blir en konflikt.
En bagatell, en liten hendelse, har vokst seg stor, kjempestor i ditt hode og i din kropp. Den slippes løs, og dermed tar en ny negativ erfaring sin form. Nettopp fordi du satt ord på din smerte.
Det blir en krangel, og mens dere krangler tenker du, denne gangen skal jeg ikke gi meg så lett. Det skal ikke gå over etter en dag eller to. Det skal ikke bare få gli inn i hverdagens gjøremål. Det er jo det som alltid skjer. Det blir et kraftig smell, luften er går ut av ballongen, også blir det rolig igjen. Inntil en ny hendelse dukker opp og ballongen blåses opp på nytt.
Jeg tror de fleste av oss har opplevd og kjenner til denne situasjonen. Men hvor kommer dette trykket fra?
Jeg snakker om dager da bøker som, I syvende himmel (en bok jeg fikk i bryllupsgave) virker svada. Tomme ord, uten fotfeste i virkeligheten, samlet i en perm med bilder av overlykkelige mennesker.
Det er dager da kroppen verker og hver eneste pore gisper etter luft, fordi stemningen i huset har lagt lokk på all energi. Det er denne opplevelsen og aggresjonen jeg snakker om. Den som kan bli utløst av en bagatell, en liten hendelse.
Hvor kommer kraften fra?
Hver positiv tanke har atombombens kraft til å tilintetgjøre det negative i oss.
Hver negativ tanke har atombombens kraft til å tilintetgjøre hele vår verden. – Sri Chinmoy
Jeg har tro på tankens makt. Jeg har også tro på at vi velger vår innstilling. Og jeg har også tro på tilgivelse. Jeg vet også hvordan jeg skal komme opp av en negativ dal og en ond sirkel, og finne tilbake til toppen. Jeg kan observere tankene, og ta kontroll. Men!
Men, hva gjør man når kroppen husker det hodet har glemt? Når en stor klump i magen begynner å vokse, og den gjør vondt, da er det mer enn bare tankene som trenger oppmerksomhet. Når den ene episoden etter den andre, det ene såret etter det andre fra fortiden åpner seg, og de tause skrikene fra gamle hendelser og fortrengte minner gir lyd, da må det styrke og mot til å handle. Forstå vulkanutbruddets budskap.
I de aller fleste tilfeller går det over. Etter en dag eller to med konflikt, og med taushet og anstrengt stemning de påfølgende dagene så er alt som normalt innen en uke. Og du vet at smerten denne gangen gikk fortere over enn sist gang, fordi du på et eller et annet tidspunkt underveis bestemmer deg for å gi slipp. Legge alt bak deg og gå videre. Du skifter innstilling og også denne gangen finner du veien ut av en dyp dal.
Du kjenner mønstret.
Ingen har et bunnløst beger!
Bildet er lastet fra Google.
Men, det selv om dette er blitt et mønster som dere begge kjenner til er det likevel viktig å være klar over at: ingen har et bunnløst beger. Hver negativ episode som innebærer en krenkelse av en persons integritet og verdighet, rommer også en ny tapsopplevelse. Enten opplevelsen av å miste noe som engang var, eller lengsel etter det som aldri har vært.
En sorg vokser frem. Sorgen over som ende en gang rammet selvfølelsen. Det kan handle om lensel etter kjærlighet, lojalitet, omsorg, trygghet, eller ble borte med tiden. Og det kan også dreie seg om en ny erfaring med brutte forventninger. Alt dette finner sin bolig i kroppen. Uavhengig av kultur og religion. Uavhengig av klasse og bakgrunn.
Man sitter igjen med en følelse av krenkelse. Med krenkelse mener jeg, en ny opplevelse av ikke å bli sett, og ikke blir behandlet med respekt. I noen tilfeller innebærer dette også, å få en følelse av å bli sett ned på, hvor følelsen av anseelsen går tapt.
Det kan være lurt å bli kjent med gjentagende mønster og gjør noe med dem. Jeg tenker ikke på healing, energibehandling eller noe annet slikt, men rett og slett snakk om det som har skjedd, også under og etter konflikten. Og sannsynligvis vil det dukke opp en ny episode av en eller en annen art som utløser de samme sterke følelsene. Da er det lurt å spørre seg selv: hvorfor og hvilken innstilling skal jeg ta?
Din innstilling.
Kan det hende dine handlinger, tillater den andre å fortsette slik som han eller hun alltid har gjort? Du fortsetter å være i de kjente mønstrene, fordi det er trygt. Du forstår den andres handlinger, du forstår at det var bare en bagatell og at det er du som overreagerer. Du sitter med en følelse av at det ble en overreaksjon i forhold til episodens alvorlighetsgrad. En svak skyldfølelse trer frem.
Kan det være at det å ta kontroll over sine egne tanker, handler også om å være lojal til seg selv? Kan det hende at måten du tilgir den andre på, kan innebære en krenkelse av deg selv? Jeg bare spør. Noe går i hvert fall veldig galt på veien til toppen.
Det blir fravær av konflikt, men det blir ikke fred. Og avstanden mellom dere to blir enda større.
Men du kan også gjøre et nytt valg. Du kan bestemme deg for å endre innstillingen, og argumentene i ditt hode. Gjør noe helt uventet, noe som kan skape en endring for deg. Noe som kan sette vedtatte sannheter og mønstre ut av spill. Hva det skal være avhenger av konfliktene og episodene. Hvilke steg du skal ta avhenger av deg og ditt mot. Jeg har ingen fasit svar. Det eneste jeg vet er at mønstrene må brytes. Forestillingene om seg selv og den andre må endres.
Utbruddet er kanskje et bevis på at heller ikke du har et bunnløst beger.
Loveleenbrenna's Blog 