Tag Archives: barn

Barn som pårørende

«Jeg har alltid stilt opp for mine foreldre. Helt siden jeg var seks år. Jeg har vært med dem som tolk til legen, tannlegen, banken, på sykehuset, på foreldremøter eller når de skulle snakke med vaktmesteren i borettslaget. Jeg har oversatt brev og nyhetsoppslag. Det er min plikt å hjelpe mine foreldre, og jeg gjør det med glede», sier Kiran. Jeg kunne høre stoltheten og omsorgen i hennes stemme. Les videre

Legg igjen en kommentar

Filed under Foreldre, barn og skolen

Det gjør så vondt når mamma og pappa krangler

Jeg føler jeg går på nåler hele tiden, sier Amanda (12 år). Det er så lite som skal til før mamma og pappa begynner å krangle. De krangler hele tiden. Slik har det alltid vært. Min lillesøster som bare er 3 år gammel, blir så lei seg at hun bare går inn på rommet sitt og blir liggende rolig. Lenge, med et tomt blikk. Da holder jeg rundt henne, og sier at det går snart over. Men det gjør så vondt når mamma og pappa krangler.  Les videre

14 kommentarer

Filed under Andre interesse områder, Foreldre, barn og skolen

Barn, fattigdom og ensomhet.

Jeg sa til min trener, at jeg hadde vondt i kneet. Men det det egentlig handlet om var at jeg hadde hull i fotballskoene mine og mine foreldre hadde ikke råd til å kjøpe nye sko til meg. Jeg må lyve på bussen, trikken og toget for å slippe å betale voksen billett. Vi måtte lyve for å skjule at vi kom fra hjem med dårlig råd.
Ja, dårlig råd. Det er det det heter. Det heter ikke å være fattig, sier Pengeproffene fra Forandringsfabrikken, på Gjensidigestiftelsens årskonferanse 2011. De kaller seg for pengeproffene, fordi de har kjent hvilken betydning penger har for ditt liv i Norge. De to ungdommene forteller om hvordan det er å vokse opp i et hjem med sårbar økonomi.

I en FAFO rapport om Barnefattigdom i Norge, står det blant annet; Barn med ikke-vestlig innvandrerbakgrunn er særlig utsatt for fattigdom. I enkelte bydeler i Oslo har så mye som ni av ti fattige barn innvandrerbakgrunn. Dette tas også opp i Kvinnepanelets skriver i sin rapport, de fleste barna som lever under fattigdomsgrensen i Norge, har minoritetsbakgrunn. Det som kjenneteg¬ner familiene disse barna kommer fra, er at de bor sammen med fattige mødre, foreldrene har lav utdan¬ning, de bor ofte i husholdninger hvor ingen voksne er i arbeid, der det bare er en voksen i husholdnin¬gen, og/eller at det er mange barn i familien.

Les videre

21 kommentarer

Filed under Foreldre, barn og skolen

Krigens spor

”Krigen kom lenge før soldatene kom inn i landet vårt”, sier Kamal. I flere måneder hadde vi hørt om at nå skulle landet vårt ut i krig, og i like lang tid hadde vi barna sluttet å leve som barn. Jeg som var åtte år den gang, sluttet å spise, jeg hadde vondt i magen hele tiden. Jeg orket ikke å gå ut for å leke, fordi jeg var redd for at det skulle skje noe med min familie. Hver gang vi hørte fly sluttet jeg å leke. Jeg trodde det var krig. Jeg begynte å tisse i sengen.
Min bror forteller hvordan det var etter første krig. Gater var fulle av glasskår og spisse gjenstander etter bygg som legge i ruiner, råtne lik av mennesker og dyr som sprer bakterier. Ikke minst de farlige minene. Min storebror på 15 år var et levende eksempel på det, han mistet begge beina da han tråkket på en mine.
Men foreldre kunne ikke stoppe de ukontrollerte gråtetoktene til min bror. Andre ganger ble han aggressiv. Et lite øyeblikk i hans liv var blitt tatovert i hans sinn. Det ene øyeblikket forfulgte ham hele tiden. Det øyeblikket da han tråkket på en mine. Han var blitt en gutt som var sint på de voksne. En gutt som hadde mistet troen på at rettferdighet, beskyttelse og godhet finnes. Han sa hele tiden til meg, ”Husk, det er den sterkeste som blir respektert og det er hans ord og ordre som er gjeldende. Han trenger ikke å tenke på menneskeverd og menneskerettigheter. Han tenker på sin makt. Uansett om det er en terrorist, diktator eller et statsoverhode som skal fjerne diktatoren og terroristene fra maktposisjon. Alle tre saboterer våre liv! Du må få makt, du må bli sterk og du er din egen beskytter.”
Jeg så min far og min mors frykt i deres øyne. De trøstet oss, og de holdt rundt oss, og de var det eneste trygge vi barna hadde. Mor sa hele tiden: vær ikke redd, vi er hos dere. Men vi visste det altfor godt at de voksne ikke kunne beskytte oss barna, men vi sa ingenting.
Jeg forstod ikke hva demokrati var, og jeg visste ikke at vi levde i et diktatur. Jeg visste ingenting om terror og ondskap. Det eneste jeg visste var at jeg hadde foreldre som var glad i meg, som ikke var terrorister, som ønsket å leve i fred, som alle andre verdens foreldre ønsker.
Alle snakker om å gjenoppbygge landet etter at krigen er over. Men veldig få snakker om å gjenoppbygge mennesker etter at krigen er over. Hvem har ansvaret? (Brenna, Aftenposten 08.03.04)

Barn som har opplevd krig, mister ofte troen på fremtiden. De mister troen på voksne som beskyttere. De kan også miste troen på voksne som gode.

Teksten er hentet fra min bok Marasim: http://www.hoyskoleforlaget.no/index.asp?template=40&bokId=978-82-7634-630-5&kat=2

Legg igjen en kommentar

Filed under Andre interesse områder

Språklæring i barnehagen.

 

Forsidebilde - NOU 2010:8

 

I min bok Manzil viser jeg til denne historie fra en liten kommune på Vestlandet.

En iransk familie tok sin 4 år gamle datter ut av barnehagen etter 6 måneder. Foreldrene var redd for at deres datter skulle glemme morsmålet og kulturen deres. Den eldste datteren som gikk på skolen, hadde begynt på skolen uten at hun hadde norskkunnskaper, og de så at hun lærte seg det norske språket likevel. De mente at deres datter ville lære norsk etter at hun begynte på skolen. Det var mange i deres nettverk som hadde barn som snakket godt norsk, til tross for at de ikke hadde gått i barnehagen i Norge. Barnehagen tok kontakt med flyktningkonsulenten for å forhindre at jenta ble tatt ut av barnehagen. Barnehagen tenkte på barnets beste.

Flyktningkonsulenten inviterte familien til et tverrfaglig møte, med utgangspunkt i at «vi ønsker det beste for barnet». Et «vi» besto av foreldre, barnehagestyrer, skole, søsken, flyktningkonsulenten og helsesøster. Alle fortalte hva de tenkte som var til beste for barnet. Foreldrene fortalte at de var redd for at deres datter skulle glemme det emosjonelle språket som både de og barnet behersket, mens barnehagen fortalte om jentas enorme utvikling, alt det hun har lært i løpet av 6 måneder, og hvor godt hun er likt av de andre barna. Skolen fortalte hvor viktig det er at barna snakker norsk, men ikke minst kjenner barnekulturen, og hvordan mestringsopplevelse, trivsel og trygghet, påvirker barns læring og utvikling. Jo mer en snakket, desto mer tydeligere ble det at alle parter ønsket det samme, at barnet skulle få seg venner, utvikle seg, lære og lykkes på skolen og i livet. Og barnet får fortsette i barnehagen.

Fokus på hele barnet

Hvorfor reduserer politikere barnehageoppholdet til kun språkutviklingsarena? La meg ta utgangspunkt i leken. I NOU 2010:8  ”Med forskertrang og lekelyst” står det blant annet: «Gjennom leken lærer barnet å kjenne seg selv og omverdenen. Voksne som greier å forholde seg til leken på barnas egne premisser, kan bidra til utvikling av demokratiske holdninger. Siden lek oftest skjer i samspill med andre, er det også den viktigste arenaen for utvikling av språk og begreper. Har barnehagen en aktiv holdning til barns læring gjennom lek, vil de voksne se mulighetene for at barna tilegner seg kunnskaper gjennom alle områder. »

Flerspråklighet en styrke også når barn er små

Flerspråklighet er en styrke og en viktig ressurs, men det må anerkjennes fra barna er små. En kan ikke først nedvurdere flerspråklighet mens barna er små, deretter løfte det som en styrke når de kommer i ungdomsskolen. Flerspråklighet må bli anerkjent som ressurs og en nødvendig kompetanse gjennom hele utdanningsløpet. Hvor foreldre, barnehagen, skolen og samfunnet står sammen for å fremme flerspråklighet. For å nå dette målet, må barnehagene sikres nok ressurser slik de kan sette i gang tiltak og ha nok bemanning for å imøtekomme barnas behov.

Mulighetenes barn

Min første bok het ”Mulighetenes barn”. Og i den synliggjorde jeg noen utfordringer barn som vokser opp med flere kulturer møter. En av utfordringene er, at storsamfunnet bruker begreper som likeverd, frihet, selvstendighet, ytringsfrihet når de definerer verdiene i det norske samfunnet. Men når forslag til tiltak for integrering av minoritetsspråklige barn og deres familier legges frem, blir disse verdiene lagt til side. Det er vanskelig å lære hva et demokrati er, hva likeverd betyr og hva ytringsfrihet er, dersom dette er verdier som ikke gjelder alle.

Jeg mener vi kan få flere foreldre til å sende barn i barnehagen, ved å sette fokus på hele barnet. Ikke bare på språkutvikling, men på alle utviklingsområder.

Presentasjon av boken MANZIL:

http://www.cappelendamm.no/main/katalog.aspx?medialistid=203&itemid=193

NOU 2009:8 Med forskertrang og lekelyst

http://www.regjeringen.no/pages/14258034/PDFS/NOU201020100008000DDDPDFS.pdf

Fordelingsutvalgets utredning

http://www.regjeringen.no/pages/2185274/PDFS/NOU200920090010000DDDPDFS.pdf

1 kommentar

Filed under Integrering

Minoritetsjenter og ledelse

Jeg har alltid sagt at jeg liker Gandhis lederstil og jeg har brukt min kunnskap om hans tenkning i mitt arbeid. Men det er ikke nok. Jeg har selv erfart at jeg har mange ”sorte hull” som jeg må jobbe med. Da jeg var ung var jeg lite blant venner. Livet etter skoletid, var først og fremt lekser, husarbeid og bøker. Det var lite ute etter skoletid. Det har tatt meg tid å utvikle relevant sosial kompetanse for å kunne fungere i en leder posisjon. Jeg har reflektert over denne dimensjonen i noen år. Og gjort noen refleksjoner om hvordan det påvirker minoritetsjenter og lederstillinger.

Ole Viig prisen 1997

    Skole flinke jenter med minoritetsbakgrunn
 Fokuset på kvinner, likestilling og mangfold har vært diskusjonstema og et prioritert område både i privat og offentlig sektor. Dette diskuteres på ulike nivåer.     Et nivå som ofte blir trukket frem er ledelsesnivået. Et gjentagende spørsmål har vært og fortsatt er hvordan få flere kvinner inn i toppleder stillinger. Veien til toppleder stillinger er lang for kvinner generelt, men den er enda lengre for kvinner med minoritetsbakgrunn.
Forskere Liv Anne Støren og Håvard Helland fra NIFUSTEP sier i sin forskning at foreldrenes utdanningsnivå har mindre betydning for elever med minoritetsbakgrunn, enn for ungdom fra majoritetssamfunnet. Og jenter med minoritetsbakgrunn klarer seg best. Men hvordan er mulighetene for å få lederposisjoner for disse jentene? Dette må både næringslivet, stat og kommune, men ikke minst foreldre ta ansvar for.
Foreldre motiverer og støtter
Mange foreldre med minoritetsbakgrunn motiverer, støtter og oppfordrer sine barn til å ta høyere utdanning. Kanskje fordi de ønsker at deres barn skal sikre seg bedre arbeid og bedre muligheter i samfunnet. Min erfaring er at de aller fleste foreldre med innvandrerbakgrunn, snakker mye om sine barns utdannelse.
Men samtidig har jeg erfart at den strenge oppdragelsen, kan være til hinder for dem å få lederposisjoner. Når jenter blir holdt borte fra å delta i idretten, frivillige organisasjoner, politisk engasjement eller mulighet til å få være med sine etnisk norske venner, fratar de også sine barn muligheten til å utvikle den sosiale kompetansen som trengs for å lykkes i samfunnet og arbeidslivet. Mange har bare venner med innvandrerbakgrunn, eller samkvem med andre innvandrere. Det er ikke noe galt i det, men det blir en barriere for å bli kjent med de kulturelle kodene som arbeidsplassen, kundegruppen og samarbeidspartnere representerer. De uskrevne normer og regler som gjelder i samfunnet, lærer ikke barna gjennom bøker, men gjennom samspill med andre fra majoritetskulturen.

 Den usynlige kulturen
En god leder trenger ikke bare gode karakterer, men også kommunikasjonskompetanse, relasjonskompetanse og evne til å være sosial. Veldig mye av ledelse      og forhandlinger skjer like mye etter arbeidstid. De sosiale ferdighetene har en avgjørende betydning for en god leder. ”Small talk”, humor, fleksibilitet og generell kunnskap om det som opptar folk i samfunnet, lærer ikke jenter ved å være hjemme og lese bøker. Dette må utvikles i samspill med majoriteten.
Motet, formen og evnen til å være kritisk, uenig og saklig i møte med autoriteter, kan en ikke lese seg til. Det må læres ved å observere andre, delta på debatter, møter, seminarer og møte ledere som vet hvordan de skal fremme likeverd og demokrati. Dette kan en lære ved å delta i idrett, frivillige organisasjoner og andre aktiviteter for ungdom.

Omdømmebygging
Omdømmebygging, strategisk tenkning og resultater er ofte viktige fokusområder for ledere. Men som minoritet, kvinne og leder, handler omdømmebygging også om å lykkes i å vise at du har evne til å engasjere deg i hele samfunnet. Du er ikke bare en representant for minoritetene. At du har evne til å levere resultater, være synlig og en god rollemodell. Men samtidig skal du også opptre og lede på en slik måte at en ikke mister sitt minoritetsnettverk. Det betyr kunsten i å finne en balanse mellom jobb og omsorgsoppgavene hjemme, uten å bli dobbeltarbeidende. Det er en hårfin balanse mellom å være en synlig og integrert leder både i minoritets og majoritetsmiljøet. Og en synlig, assimilert og utstøtt person i minoritetsmiljøet.
Det ble aldri snakket om koblingen mellom utdanning, gode karakterer, sosiale ferdigheter og nettverk i min barndom eller ungdomstid. Ikke hjemme eller på skolen. Jeg hadde nok aldri vært der hvor jeg er, hvis ikke Kristin Clemet hadde tatt en sjanse og gitt meg mulighet til å bli leder for Foreldreutvalget for grunnopplæringen, Bård Vegar Solhjell for å gi meg mulighet til å lede arbeidet med NOU 2010: 8 ”Med forskertrang og lekelyst” eller Audun Lysebakken som ga meg mulighet til å lede Kvinnepanelets arbeid. Jeg som minoritetskvinne, hadde fokus på hele samfunnet. Jeg vil si at jeg har vært heldig som har fått disse sjansene. Hvis ikke hadde veien til lederstilling vært veldig lang.

http://www.forskning.no/artikler/2009/august/227967

www.nifu.no

www.fug.no

2 kommentarer

Filed under Foreldre, barn og skolen, Ledelse, Likestilling og kvinner

Jeg ringer bare 112

En jente på 12 år som skulle ha samvær med sin voldelige far, fortalte at dersom det skulle skje noe ringer hun bare 112. Men etter en liten pause sier jenta, men jeg kan jo ikke få min egen pappa arrestert. Hun fikk dårlig samvittighet av sin egen tanke. Så tilføyer hun, jeg kjenner pappa og jeg vet at når han blir sliten blir han voldelig. Da vet jeg at jeg må være forsiktig.

Lojale barn

Selv om barn over 12 år selv kan bestemme om de skal ha samvær med far eller mor, er de fleste barn så lojale til de voksne at fortsetter å følge de samværsavtalene foreldrene har inngått. Avtaler som ofte tar mer hensyn til de voksnes behov, ikke barnas beste. Barna utsetter seg selv for psykiske påkjenninger. De begynner å lage strategier på hvordan de skal være sammen med den voldelige forelder. De undertrykker sine egne ønsker og behov, for å unngå å såre sine foreldre. Som Jesper Juul sier, barn samarbeider med sine foreldre. De lager strategier for hva de skal gjøre hos samværsforelder og hvordan de skal ”holde ut samværet” mot sin vilje. Foreldrenes rett til samvær, før barns sikkerhet gjør ”barn meget forsvarsløse”. Samvær med en voldelig far eller hverdagen med en psykisk ustabil mor kan være en stor påkjenning for barn.

Krigssone rundt barna

Mange barn opplever at foreldrenes konflikter lager en krigssone rundt barna. Det er ikke lett å lese barna, og det er sjeldent barna forteller om det de sliter med. Mange barn har mødre som nekter dem å snakke om det som skjer i hjemmet. Når mor har flyttet ut av hjemmet, får barna ofte ikke lov til å si at de savner pappa. Mor kan være ferdig med sin ektefelle, men for barna er han en viktig person i deres liv. Men de tørr ikke å si det til mor, som hele tiden snakker negativt om ham. Andre barn skulle ønske at de slapp å møte far, fordi de frykter ham. Igjen blir barna fanget i de voksnes ”krigføring”. De forsvarsløse barna lider i det stille og bærer på mange tunge hemmeligheter og dype sår som tatoverer deres sjeler.

Samværsrett
En sentral tanke i barneloven er at samvær og omsorg skal ta utgangspunkt i hva som er best for barnet. Dette ligger også til grunn for FNs barnekonvensjon. Barnets beste blir ofte tolket som mest mulig kontakt med begge foreldre. Dette gjelder også i det norske rettssystemet. Det finnes en rekke regler for samvær og samværsrett. Men det er liten hjelp å finne for å bearbeide barns sår, sorg og lidelse som konsekvens av foreldrenes konflikt knyttet til samvær.

Snille barn

Barna fra hjem hvor det er psykisk eller fysisk mishandling ser ofte ut som helt normale barn. Men ofte er de snillere og mer lydige enn andre barn på sin egen alder. De stiller opp, hjelper til hjemme, sier ikke imot de voksne, de gjør det de blir bedt om, fordi de prøver å dempe ubehag eller konflikt situasjoner. De prøver å blidgjøre alle de kommer i møte. Noen bruker motsatt strategier, de lager bråk og støy rundt seg. I begge tilfeller blir deres oppførsel ofte misforstått av de voksne.

Barna ser mye mer enn det de voksne tror, og de sitter med mange dype sår som aldri blir tatt på alvor. Barn har naturlig konflikt til begge foreldre, og derfor blir disse situasjonene en belastning for barna. Når barns omsorgspersoner og beskyttere, selv påfører barn smerte blir det ekstra tøft for mange barn. Jeg lurer på hvor kan disse barna gå for å få hjelp.

Legg igjen en kommentar

Filed under Foreldre, barn og skolen