Motsetninger tiltrekker hverandre, eller leker like barn best?

På torsdag kveld fikk jeg en telefon fra en gammel bekjent. En kvinne jeg ikke har snakket med på fjorten år. Hun går rett på sak, og spør hvordan er det å bo sammen med en norsk mann?

– Med Johnny mener du?

– Ja, hvordan er det å bo med en norsk mann? Hvordan møtte du han og hva gjorde du for å sjekke han opp? Og hvordan takler dere kulturforskjellene, spør hun.

– He, det bare skjedde av seg selv.

Jeg var overrasket over hennes direkte spørsmål. Jeg kjente igjen min egen undring over de samme spørsmålene, da jeg var nyskilt. Jeg var sikker på at jeg aldri ville finne en mann. Det var nok ingen som ville gifte seg med meg. Jeg var så fokusert på å bygge min fremtid, at jeg hadde ikke tid og heller ikke kompetanse til å sjekke opp menn. Hvor skulle jeg møte en mann? Ikke gikk jeg ut, ikke var jeg på reiser, ikke var jeg på besøk hos noen og jeg var heller ikke på noen fester, hvor jeg kunne møte menn. Jeg undret, men spurte aldri noen.

Jeg tenker på vårt første møte. Ikke da jeg snakket med han for første gang. Ikke det møtet Kjetil Østli har skrevet om i boken Politi og røver. Nei, jeg tenker på møtet dagen før banketten.

Første møte

Jeg er på NNPF, Norsk narkotikapolitiforeningens årskonferanse. Jeg er på et utested, sammen med et par politifolk fra Kristiansand. Vi snakker om marginalisert ungdom. Mens vi prater, ser jeg en kjekk og høy mann prøver å fange blikket mitt. Han står et stykke unna, sammen med sin kollega. Hver gang våre blikk møtes, beveger jeg blikket bort. Dette skjer tre fire ganger. Så blir det en slags lek, en krig mellom oss. Jeg bestemmer meg for å feste blikket på han til han gir seg. Vi står fortsatt langt unna hverandre. Jeg finner et glass med vann, og trekker meg litt unna guttene fra Kristiansand. Igjen møtes blikkene våre, og jeg ser på han. Lenge, uten å blunke. Med et lite smil. Han smiler tilbake. Jeg har ennå ikke flyttet blikket fra ansiktet hans. Den sterke macho mannen, var i en slags kamp med meg. Jeg har alltid likt å se filmer som handler om sterke menn fra forsvaret og politiet. Nå stod jeg og så på en slik mann. Sterk og rak i ryggen. Han fortsetter å se på meg. Venter på at jeg skal senke blikket. Men jeg ser, ser tvers igjennom han. Så gir han opp, han senker blikket, rister på hode. Ser opp og smiler til meg. Og han smiler på en slik måte at jeg forstår han gir meg ros. Jeg smiler tilbake. Vunnet! Så forlater jeg stedet.

Motsetninger tiltrekker hverandre

Ti år senere skriver Kjetil Østli følgende: Han snakker ofte varmt om henne. Tenk at en primitiv fyr som meg kunne få en så smart dame, sier han. Johnny Brenna mener også at det var hun som åpnet ham. At de to fant hverandre var et mirakel. Det er ikke stygt å si det. Begge sier det selv. (…)

– Det finnes ingen logisk forklaring på at vi to ble sammen, sier hun og serverer te.

Det sies motsetninger tilrekker hverandre. Det var det vi var. Motsatt av hverandre. Ikke bare fordi det var et møte mellom en mann og en kvinne. Men vi var ulike på alle måter. Utdannelse, interesser, arbeidsfelt og oppvekstvilkår. Jeg er en rolig og varm person, mens han er var en brautende mann.

Når jeg tenker motsetninger, så handler det ikke om indisk kultur eller norsk kultur. Men der hvor forskjellene er størst mellom oss to er, forskjellene i et møte mellom akademiker og ikke akademiker. Et møte mellom en som har sin barndom fra en bygd og en som har vokst opp i en by. Et møte mellom en kvinne og en mann. Det er her det er størst forskjeller. Det er her kimen til konflikt ligger.

Du må se med hjertet.

Men hvordan ble du sammen med han? Hvis han var så forskjellig fra deg? Han hadde til og med en annen kultur og religion enn deg, sier hun.

Det hender at vi møter mennesker som først blir fanget av hjertet, før vi ser dem med øynene. Med det mener jeg, at vi ser først bak alle lagene som skiller oss. Bak det annerledes navnet, annerledes kulturen, annerledes hudfargen, øynefargen, statusen og kulturen, der er det en kjerne som heter verdier. Hjertet fanger det som binder oss sammen, i en usynlig lenke. Vi har skapt en relasjon, en forbindelse og knyttet et bånd, før øynene har fanget alle ulikhetene. Slik var det med oss også. Vi var to motsetninger, men vi hadde en felles brann – ungdom og mennesker som levde på kanten av loven. Og vi var samfunnsengasjert begge to. Vi hadde en brann, som var drivkraften som ga oss energi. Vi møttes i den kjernen. Og når det skjer silke møter, husker hjertet det. Møte er ikke over, selv om menneskene har skilt lag. Møtet fortsetter i hode, i hjertet og i magen. Vi tar den andre med oss inn i vårt univers og lager en plass for vedkommende. Når et slikt møte skjer, så vet den andre også det. Vi vet det begge to. Du kan prøve å benekte de sterke følelsene, men dere vet begge to at de er der.

Kjærlighet og forelskelse

I 2003 skrev jeg følgende i en artikkel i vårt land; «Kjærligheten er også noe annet enn forelskelse.  Forelskelsen stopper individets egen og den andres vekst, fordi man i forelskelsesrus tror at man har nådd målet.  Slik er det ikke i kjærligheten; den stopper ikke den andres utvikling.  Den lar den andre vokse; den støtter og verdsetter sin egen og den andres vekst.  Den tar ikke den andre for gitt, men har en innstilling som bygger på at man skal pleie relasjonen til den man elsker».

Like barn leker best

Selv om motsetninger tiltrekker hverandre, så vil det alltid være en kjerne som viser at det likevel er ”like barn som leker best”. Når du spør meg om hvordan det er å leve med en etnisk norsk mann, kan jeg ikke gi deg et svar. Fordi det er ikke en bestemt måte å være norsk på. Forskjellene handler sjeldent om ”indisk” eller ”norsk” kultur, men om ulike verdier. Dersom det er store motsetninger mellom mannen og kvinnen, og de heller ikke har felles verdier eller interesser, da vil ikke forholdet vare over tid.

Mulig jeg tar feil, men jeg tror ”motsetninger tiltrekker hverandre”, men for at det skal fungere, må også ”like barn som leker best” dominere forholdet. Jeg kan ikke si hva det betyr å leve med en etnisk norsk mann. Det handler like mye om å leve sammen med Loveleen.

Jeg tror det er tusenvis kvinner som lurer på disse spørsmålene. Og jeg kan bare svare ut ifra mitt ståsted og mitt syn på hva en relasjon er. Jeg kunne ha sagt noe om kulturforskjellene, da tenker jeg på indisk og norsk kultur. Men det blir en teoretisk tilnærming. I møte mellom mennesker formes virkeligheten underveis, i dialogen og i de erfaringene de gjør sammen. Det er i deres felles meningsunivers, relasjonen får næring.—

Advertisements

3 kommentarer

Filed under Andre interesse områder

3 responses to “Motsetninger tiltrekker hverandre, eller leker like barn best?

  1. Dette var vakkert å lese 🙂 Fint at du bruker bloggen din til å dele også en slik historie. Ha en fin søndag!

  2. Ane

    Innlegget vamet helt inn i hjerteroten. Takk for innblikk og tanker.

    Ha en flott søndag.

  3. Godt innlegg!
    Kom innom her ved en tilfeldighet, skal holde et øye på bloggen din fremover.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s