Jeg føler jeg går på nåler hele tiden, sier Amanda (12 år). Det er så lite som skal til før mamma og pappa begynner å krangle. De krangler hele tiden. Slik har det alltid vært. Min lillesøster som bare er 3 år gammel, blir så lei seg at hun bare går inn på rommet sitt og blir liggende rolig. Lenge, med et tomt blikk. Da holder jeg rundt henne, og sier at det går snart over. Men det gjør så vondt når mamma og pappa krangler.
Vi leser stadig om at ferier og høytider er en påkjenning for mange barn som vokser opp i voldelige hjem, eller hvor det er rus- eller alkoholmisbruk. Men det er ikke like ofte vi snakker om barn som vokser opp i hjem med høyt et konfliktnivå. Noen ganger er det store konflikter med høy stemmebruk og foreldre bruker stygge ord, mens andre ganger er det en forandring i stemningen, eller en isfront mellom de voksne.
Deprimert av krangling
Amanda er ikke den eneste som opplever store konflikter mellom foreldrene hjemme. Hennes søster er heller ikke den eneste som blir deprimert av å se foreldre krangle. Sommeren 2010 leste jeg om en økning av barn som trenger hjelp hos BUP på grunn av foreldrenes krangling.
Det er uenigheter og konflikter i alle forhold, og hver familie har sin måte å håndtere uenigheter på. Men når uenighetene og konfliktene blir normen, og hygge og kjærtegn unntakene, kan det bli en belastning for hele familien. Den energien familien skulle ha brukt på noe positivt blir brukt til å håndtere det negative. Det overskuddet foreldrene skulle ha brukt på barna, går til håndtering av konflikter, uenigheter og deretter forsoningen. Og fokuset blir først og fremt rettet mot de voksne store deler av tiden.
Føler seg ufrie
På lik linje med Amanda, så kan mange barn føle seg redde og ufrie. Mange barn kan føle at det er de som er årsaken til konflikten. De prøver å kontrollere sin atferd, de veier sine ord på gullvekt og noen av dem undertrykker sine ønsker og behov for å unngå en negativ reaksjon hos de voksne.
Barn forstår mye mer enn det de voksne tror. En ung jente som vokste opp i et hjem med vold og konflikter, fortalte meg at hun visste at det var snart en ny episode, når mamma sluttet å sminke seg, begynte å gå med joggedress, måten far la ifra seg vesken på eller måten far gikk i trappene på. I dette tilfelle var dette atferdsendring før en voldsepisode.
Lydige barn
Når de har vært vitne til en konflikt, eller har ligget på sitt rom og hørt foreldre rope og skrike til hverandre, har de ofte mange ubearbeidede tanker og følelser som de trenger hjelp til å forstå og håndtere. Spesielt når barnet neste dag ser mor og far smile og le dagen etter, som om ingenting har skjedd, kan det være enda vanskeligere. Barnet blir værende i sin egen verden, hvor hun selv må finne overlevelsesstrategier. De holder sine ønsker og behov for seg selv. De blir pliktoppfyllende og lydige. De begynner å samarbeide med foreldrene.
Kanskje 2012 kan være et år hvor flere foreldre kan ta barnas perspektiv. Det er foreldre som er barnas første og viktigste rollemodeller. Det er foreldre som lærer dem hvordan de ulike relasjonene skal leves. Det er et stort ansvar.
Loveleenbrenna's Blog 
Barna har ikke bedt om å bli satt inn i verden, og det er heller ikke av hensyn til barnas fornøyelse at de blir til. – Amalie Skram
Sitatet har vært prentet inn i min bevissthet siden ungdomsårene. Man kan ikke gjøre nok for de håpefulle, hevdet også Amalie Skram i 1800-tallets Norge. Lite trøst er det i historiske eller dagens statistikker. Det er viktig å være bevist oppgaven med å være foreldre og adressere dette onde til alle! Vold i nære relasjoner er desverre et mellommenneskelig problem og ikke religiøst eller kulturelt betinget slik det ofte stigmatiseres.
Barna er vår investering og vårt ansvar i forhold til fremtiden – det var også Statministeren var inne på i sin tale igår.
Flott artikkel, trenger mer fokus på tema, Loveleen, stå på!
MVH
Deepika
Viktig tema som berører mange, ikke bare i parforhold, men også etter samlivsbrudd. Barn som vokser opp i kryssilden eller isfronten mellom foreldrene, lærer seg ofte å tie i stedet for å dele, siden de ikke har kontroll på hva ord kan utløse av nye reaksjoner. De trenger talspersoner og observante voksne. Stå på!
Så utrolig bra skrevet. Foreldre og voksne bør være med bevisste på hva de sier, og hvordan de oppfører seg overnfor barn. Barn og ungdom har ikke godt av å høre på for mye kjefting, enten det er på foreldrene eller på andre søsken.
Barn trenger å vite at mor og far, elsker familien sin og at de elsker hverandre.
Og da er det også viktig at de viser det. I stedenfor å måtte krangle hele tiden.
Å lese dette bringer frem en del vonde minner fra egen barndom. Min far slet med psykiske plager og humørsvingninger. Vi gikk alle på tå hev for å ikke uforvarende si eller gjøre noe som kunne føre til krangling og skriking. I dag er han heldigvis friskere. Men det gjør fortsatt vondt å lese om det lille barnet som gjemte seg på rommet. Det er nemlig forferdelig skremmende når det som skulle vært ens trygge tilholdssted blir så uforutsigbart.
Alle foreldre burde vite hvor egoistisk og ødeleggende krangling er. De voksne betyr faktisk ikke en døyt i situasjoner hvor det er barn i bildet. De har selv valgt å få dem og bør selv ta konsekvensene av det.
En annen ting foreldre må lære er at barn kan ha så god hørsel at de hører gjennom veggen selv om en dør er stengt, og det er utrolig hvor mye de faktisk får med seg.
Så bra at det er noen som tar opp dette! Det var som om å lese om min egen barndom,og det har satt sine spor å se/høre sine foreldre krangle og slåss. Har selv fått en liten gutt nå,og prøver å være bevisst på å ikke begå de samme feilene…Takk for at du tør å ta det opp ; )
http://heksebloggen.substituttet.com/2011/10/skammen/
Kjente meg godt igjen i hele innlegget egentlig. Vi har alle vært barn en gang, men mange foreldre, og mennesker generelt, tenker ikke så mye på det, foreldre tenker ikke alltid på hvor fælt det kan oppleves for barna. Nesten litt vondt å lese, må jeg si. Kjempebra innlegg!!
Flott innlegg. Vi voksne trenger stadig påminnelser i hverdagen.
Verden har endret seg, men vi foreldre har ikke klart å henge med. Jeg kommer selv fra en ustabil oppvekst, så jeg kjenner meg igjen i det som er skrevet. Den gang kvinnene var hjemme og pappa jobbet, kjente alle sin «plass» i huset og det var sikkert mer harmoni. Jeg mener ikke at det skal være sånn, men jeg tror at vi voksne ikke helt klarer å finne plassen vår lengre fordi alle ønsker å være sjefen hjemme og på jobb. Det blir krangling og lettere uenighet fordi alle har like mye å si. Hos oss har vi en avtale om hvem som gjør hva og det fungere fordi da vet alle hva de har å forholde seg til(voksne og barn). Tenk dere hvor vanskelig det ville være å ikke ha regler på en arbeidsplass. Hva hvis ungene skulle ha like mye å si som foreldrene? Foreldre er også mennesker med forskjellige behov osv, men vi må tenke på barna som vi har satt til verden. Foreldre må kjempe litt mer for å gi barna den trygghet og kjærlighet de trenger. Husk at vi ikke kan kjøpe kjærligheten og trygghet, samvær og innvolvering er det som må til.
Jeg har samme problem, bare at det gjelder pappa og samboren hans…. Utrolig slitsomt, så har gått så langt at jeg og broren min er der så lite som mulig, også de helgene som vi egentlig skal være hos dem. Unnder ingen barn dette!
huff.men sånn er hverdagen til mange barn.
Takk for at du tek opp eit slikt viktig tema! Ingen born bør oppleve eit høgt konflinktnivå i heimen. Men desverre så er det slik for mange born. Dimed er det viktig at dette vert snakka høgt om.
Takk at du bringer temaet om menneskerettigheter på dagsorden