Det er den følelsen som strømmer gjennom hele kroppen. Den som lammer kroppen. Den skammen som du bærer, men som kaster skygger over ansiktet til far og mor. Den du fornemmer når du går inn i et rom hvor samtalen og den gode stemningen blir forvandlet til en tung taushet på grunn av din inntreden. Ditt hjem blir et fengsel og verden utenfor hjemmet et stup. ”Du kan ikke rømme, du kan ikke bli.”
Ja, til og med den tause skammen taler et brutalt språk! Den skammen som du også føler når du stjeler i butikken, og du blir tatt. Det varme blodet som strømmer igjennom kroppen, i det sekundet du blir tatt. Skammen som blir etterfulgt av skyldfølelsen. (Brenna L. R. 06.10.2003, Skammen Aftenposten)
Skam kan være en pinefull tilstand, hvor den dype skammen knytter bind på munnen til den som føler skam. Blikket senkes, den rake ryggen krummes gradvis og den som skammer seg blir taus.
Når en far oppdager at hans sønn er blitt tatt for tyveri og fått sparken fra jobben, eller hans datter har et forhold til en gutt, kan han enten uttrykke sin skamfølelse gjennom raserianfall eller ved å bli taus. I de aller fleste hjem, er den tause skammen den mest vanlige uttrykksformen. Når en far vender ryggen til sin sønn eller datter, da har skammen slått ned i hjemmet, som en taus pinefull følelse, som gjør hvert enkelt individ i familien til intet i kortere eller lengre periode.
Skammen forfølger den skamfulle.
Den tause skammen er sannsynligvis den mest utbredte eller vanlige formen for å uttrykke skamfølelse. Den kan vi finne i alle kulturer og i alle samfunnslag. Den som opplever skam har ofte et ønske om å bli borte, eller synke i jorden. Den som skammer seg vil helst snakke om alt annet enn det som årsaken til skammen. Det blir vanskelig å møte blikket til familiemedlemmene, venner, kollega eller andre i den sosiale gruppen. Krenkelsen fra den sosiale gruppen har tatt både følelsen av egenverdi og tilhørighet til et større fellesskap i fra den skamfulle. Krenkelsen trenger ikke å bli uttrykt verbalt for at den som har utløst skammen føler den, den er der som en smerte og et uvær som ennå ikke er kommet. Den som opplever skammen, vet hvilke sanksjoner og hvilke holdninger samfunnet har til den handlingen som han eller hun har utført. Man føler skammen i ryggmargen, og det blir nesten en skam å føle skamfølelsen. Skammen forfølger den skamfulle, uansett om omverdenen setter ord på den eller ikke. Man kan ikke løpe ifra den.
Avskammende nettverk
Det som ofte utløser skammen, er at et eller flere individer i en familie eller en gruppe overskrider en moralsk grense, bryter en tabu. For noen kan det handle om å bli forelsket og sammen med en person som tilhører en annen etnisk eller religiøs gruppe, skilsmisse eller fortelle at man er homofil. Dette kan være alvorlige «forbtytelser» og tabu i mange miljøer. Et tabubrudd kan føre til at den sosiale gruppen eksluderer deg fra fellesskapet, som om du var en spedalsk.
Ofte trenger den som opplever skamfølelsen, aksept for sine følelser og hjelp til selvransakelse. Den som opplever skam blir ofte forfulgt av sine egne tanker og igjen forsterker skamfølelsen. Man kan ikke bli frigjort fra skammen, før man frigjør seg fra tankene og den indre dialogen som torturerer vedkommende mye mer enn den sosiale gruppen gjøre. Forandringen må først skje innenfra. For at det skal skje må vedkommende møte et klima et nettverk som er anerkjennende og som virker avskammende. Og dette anerkjennende miljøet mangler både de unge og foreldrene dine.
Loveleenbrenna's Blog 