Hard asfalt – unge rusmisbrukeres drømmer

Fredag var den store rengjøringsdagen hos oss. Jeg fikk til og med tid til å tørke støv og rydde i bokhyllene. I et par av hyllene står bøkene jeg leste på 80 tallet. Titler som “Den brennende sengen”, “La meg gråte”, “Det angår også deg”, ”Døden på Oslo S”, ”Men tankene mine får du aldri”, ”Å være unge er for jævlig” og ”Hard asfalt” står samlet. Mens jeg ser på bøkene tenker jeg på alle de ungdommene som er rusavhengige.


Behovet for å bli sett


Unge flotte gutter, alle under 18 år. Tøffe gutter, frustrerte gutter, sinte gutter og aggressive gutter. Men innerst inne så var de også sårbare, ensomme og lengtet etter et normalt liv. Gutter som på et eller annet tidspunkt ble sviktet av den voksne verden. Gutter som ikke ble sett. Det var gutter som ønsket å bli sett og bli møtt som likeverdige. De ønsket å bli rusfrie, men fikk det ikke til. Sprakk gang på gang.
“I’ve learned that people will forget what you said, people will forget what you did, but people will never forget how you made them feel.” Sier Maya Angelou.


Lesing i bok


Jeg husker en episode fra den gangen jeg jobbet på en barnevernsinstitusjon. Det er en lørdagskveld. To av guttene sitter på sofaen, med bena på bordet og ser på tv. Jeg går og setter meg mellom dem. Jeg spør om jeg skal lese for dem.
”Tror du vi er drittunger som går i barnehagen eller?”
”Nei, jeg tror ikke det, men jeg vet at dere vil like denne boken.”
”Vi skal ikke høre på noe bok, vi er snart atten begge to” sier den ene og setter opp lyden på tv’n.
”Nei vel, men jeg vil lese. Og jeg vil lese høyt”, sier jeg med et smil.
”Du vet at du er jævlig teit av og til”, sier de til meg.
”Det kan godt være, men jeg vil lese høyt i 10 min, så går jeg.”
Jeg begynner å lese. Markus og jentene av Klaus Hagerup. Og de lukker øynene og demonstrerer tydelig at de ikke er interessert i å høre på meg.
Jeg merker de følger med. De smiler og jeg hører en svak latter, det er jo historien om “Per”, sier den ene. “Per – kanin” sier den andre. Mens jeg leser, tar en av dem kontrollen og setter ned lyden. Jeg tar opp to kjeks og putter den i munnen på begge guttene, og sier:nå må dere sitte rolig og høre. Jeg pleier å sitte slik sammen med sønnene mine også. Det synes jeg er så koselig. Det eneste vi mangler er litt te.
”Gi faen i teen, les videre” sier de.
Små positive hendelser hver eneste dag, førte til at vi utviklet en positiv relasjon til hverandre. Og ungdommene begynte å bli mer og mer åpne om sitt liv, sine gleder, sorger og drømmer.
Følelse av verdi og omsorg


Jeg tror ikke dette er en unik hendelse eller at jeg har gjort noe veldig spesielt som bare jeg kan gjøre. Men denne episoden er et lite eksempel på “å gi den andre opplevelsen av å være verdifull og å bli sett”. Vi som jobbet på institusjonen stryket hverandre og støttet hverandre, slik at vi kunne bli en støtte for ungdommene. Vi laget lister over, hva ungdommene var gode på. En viktig del av det å være god, var også de erfaringene de hadde med seg fra livet på gata. De gjorde sikkerhetsvurderinger og overveielser for å overleve i en brutal verden. Valgene de gjorde, var ikke en akseptert atferd i vår verden, men det var en nødvendig kompetanse i den verden de kom fra. Det var mye som skulle læres og det var mye som skulle avlæres. Men deres evne til å gjøre valg, deres drømmer og deres vilje til å se mulighetene for å skape en bedre fremtid, var deres styrke. Og vi tok utgangspunkt i drømmene deres.


Drømmen om en fremtid


De hadde en felles drøm. Det var å leve et normalt liv, hvor de hadde en utdannelse, en jobb og en familie i fremtiden. Jeg og de andre på institusjonen fokuserte på drømmene, og ga de unge ga dem fremtidshåp. Deres drømmer var ikke så ulik mine drømmer. Deres ønske om å bli møtt som likeverdig og med respekt var ikke noe mindre enn mitt ønske å bli møtt som likeverdig. Deres lengsel etter å leve et rusfritt liv, et liv uten å bli møtt med avvisning, forakt og krenkelser, er universell.

Jeg har bare brukt en liten episode som viser et godt samspill mellom voksne og ungdom med rusavhengighet. Det er tusenvis av voksne som jobber i offentlig, privat og frivilligsektor som gir de unge håp og en opplevelse av likeverd. Et eksempel på slikt arbeid er Gatemeglings satsningen i Røde kors eller Kirkens bymisjons arbeid med rusmisbrukere. Dette er frivillige organisasjoner med hundrevis av voksne som gjør en uvurderlig innsats for å hjelpe de unge som lever sitt liv på en hard asfalt. De frivillige vet, uansett hva som er årsaken til at enkelte mennesker blir rusavhengige, er de likeverdige mennesker. Menneskeverdet er absolutt, det kan ikke gradbøyes. Det finnes ikke noen unntak.

Advertisements

2 kommentarer

Filed under Andre interesse områder

2 responses to “Hard asfalt – unge rusmisbrukeres drømmer

  1. Jeg har de samme bøkene i hylla mi, og lurte på om andre enn meg hadde assosiasjoner til titlene da jeg skrev Men smertene min får du ikke 🙂 http://marittotland.blogspot.com/2011/03/men-smertene-mine-far-du-ikke.html

    Ellers skriver du om viktige ting her. Å se hverandre er den billigste, men mest forsmømte måten å gi hverandre en rose på, annerkjennelse som gir livsmot. Jeg har samlet mine bloggposter om å bli sett her: http://marittotland.blogspot.com/p/savabona-eg-ser-deg-innlegg-om-bli-sett.html Velkommen innom!

  2. erlend havness

    Bra skrevet !! 🙂

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s