Krigens spor

”Krigen kom lenge før soldatene kom inn i landet vårt”, sier Kamal. I flere måneder hadde vi hørt om at nå skulle landet vårt ut i krig, og i like lang tid hadde vi barna sluttet å leve som barn. Jeg som var åtte år den gang, sluttet å spise, jeg hadde vondt i magen hele tiden. Jeg orket ikke å gå ut for å leke, fordi jeg var redd for at det skulle skje noe med min familie. Hver gang vi hørte fly sluttet jeg å leke. Jeg trodde det var krig. Jeg begynte å tisse i sengen.
Min bror forteller hvordan det var etter første krig. Gater var fulle av glasskår og spisse gjenstander etter bygg som legge i ruiner, råtne lik av mennesker og dyr som sprer bakterier. Ikke minst de farlige minene. Min storebror på 15 år var et levende eksempel på det, han mistet begge beina da han tråkket på en mine.
Men foreldre kunne ikke stoppe de ukontrollerte gråtetoktene til min bror. Andre ganger ble han aggressiv. Et lite øyeblikk i hans liv var blitt tatovert i hans sinn. Det ene øyeblikket forfulgte ham hele tiden. Det øyeblikket da han tråkket på en mine. Han var blitt en gutt som var sint på de voksne. En gutt som hadde mistet troen på at rettferdighet, beskyttelse og godhet finnes. Han sa hele tiden til meg, ”Husk, det er den sterkeste som blir respektert og det er hans ord og ordre som er gjeldende. Han trenger ikke å tenke på menneskeverd og menneskerettigheter. Han tenker på sin makt. Uansett om det er en terrorist, diktator eller et statsoverhode som skal fjerne diktatoren og terroristene fra maktposisjon. Alle tre saboterer våre liv! Du må få makt, du må bli sterk og du er din egen beskytter.”
Jeg så min far og min mors frykt i deres øyne. De trøstet oss, og de holdt rundt oss, og de var det eneste trygge vi barna hadde. Mor sa hele tiden: vær ikke redd, vi er hos dere. Men vi visste det altfor godt at de voksne ikke kunne beskytte oss barna, men vi sa ingenting.
Jeg forstod ikke hva demokrati var, og jeg visste ikke at vi levde i et diktatur. Jeg visste ingenting om terror og ondskap. Det eneste jeg visste var at jeg hadde foreldre som var glad i meg, som ikke var terrorister, som ønsket å leve i fred, som alle andre verdens foreldre ønsker.
Alle snakker om å gjenoppbygge landet etter at krigen er over. Men veldig få snakker om å gjenoppbygge mennesker etter at krigen er over. Hvem har ansvaret? (Brenna, Aftenposten 08.03.04)

Barn som har opplevd krig, mister ofte troen på fremtiden. De mister troen på voksne som beskyttere. De kan også miste troen på voksne som gode.

Teksten er hentet fra min bok Marasim: http://www.hoyskoleforlaget.no/index.asp?template=40&bokId=978-82-7634-630-5&kat=2

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Filed under Andre interesse områder

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s