Ingen har et bunnløst beger!

I går, på vei til jobb, møtte jeg Khalid. Det var som om hele våren og sommeren fant veien inn i mitt hjerte. Og det første jeg får spør han er, hvordan går det? Har du fått opphold? Ja, jeg har leilighet, jobb, opphold og jeg har dame! Hvor har du vært, jeg har ønsket å fortelle deg om som skjer i mitt liv, sier han. Med gledestårer i øyene forlater vi hverandre.

For ti år tilbake jobbet jeg med gutter med to type utfordringer. Den ene gruppen var gutter med rus problemer, og den andre var enslige mindreårige asylsøkere. En av guttene het Khalid. Han var en av mange unge gutter som berørte mitt hjerte og min sjel. Han gjorde et sterkt inntrykk på meg. Jeg skrev om han i min bok Marasim.

Krigens barn

Jeg er den gutten i klassen som læreren liker aller minst. En enslig mindreårig, som mange har tanker om, men som ingen kjenner. Jeg er den gutten som media skriver om, den gutten som kommer fra den folkegruppen som det er alle har gitt seg selv retten og friheten til å snakke nedsettende om. Jeg er en den gutten som svarte feil på spørsmålet om hvor mange års tider det er i et år. Selvfølgelig burde jeg som ny i Norge vite at det er 4 årstider. Når jeg svarer 2, blir det jo helt galt. Men for meg var det kun to årstider, det var slik året var i mitt hjemland.

Jeg den mørke gutten fra et land i krig. Foreldrene mine mistet jeg i krigen. De forsvant i mengden av skrekkslagne og skremte mennesker. Jeg savner dem, og jeg venter fortsatt på å høre fra mine foreldre. Jeg, en blant mange ”krigens barn”.

Enslig mindreårig.
Jeg den gutten som flere ganger i løpet av en måned må svare på folks spørsmål om asylsøkere og innvandrere. Muslimer, terrorister, Jihad, Hijab, vold, gjenger, dårlige skoleresultater, omskjæring, æresdrap, sosialklienter, tvangsekteskap og mange andre spørsmål er blitt en del av hverdagen. En hverdag som blir tung og trist, fordi disse spørsmålene og medieoverskriftene er årsaken til at jeg ikke har noen som virkelig ønsker å ha meg i sitt nabolag, som en venn eller bli kjent med meg som medmenneske. Mediene og politikere setter agenda for hvordan verden rundt meg skal forstå meg og tolke meg. Til og med folk med samme bakgrunn som meg, vil ikke ha noe med meg å gjøre. De har nok med seg og sitt. De bryr seg ikke om slike som meg, enslig mindreårige. Unge mennesker som de ikke kjenner bakgrunnen til.

Hvordan har du det?
Jeg er den gutten som hver eneste dag tenker – hvorfor er det ingen som spør meg,” hvordan har du det egentlig”? Noen som kan spørre meg om hvordan er det å leve med et smertelig savn etter foreldre som sporløst forsvant for 7 år siden. Hvorfor er det ingen som spør meg om mine drømmer? Hvorfor er det ingen som spør meg hva jeg tenker når jeg ser et hakekors eller når jeg ser foreldre og barn går sammen? Hvorfor er det ingen som spør hvordan er det å leve helt alene i verden? Hvorfor er det ingen som forstår at jeg også trenger voksne som bryr seg om meg, noen som gir meg sjanse til å vise hvem jeg egentlig er?

Jeg har ikke et bunnløst beger.
Livet mitt er blitt et spørsmål. Ingen har noen svar. Mitt beger er ikke bunnløst, en dag kan også det renne over. Når jeg sliten begynner å søke nærhet og vennskap blant de som rekrutterer slike som meg i sitt fellesskap, blir jeg et gjengmedlem. Da får jeg skylden for det også, da bekrefter jeg alle fordommene.

”Om dagen, lever jeg i en hvit verden hvor alle er fremmede for meg, og om natten tenker jeg på den mørke verden hvor alle de jeg var glad i er borte. Jeg er ensom hvor enn jeg går.”
Av og til glemmer til og med jeg at jeg er et menneske med følelser.

I dag har Khalid, kommet ut av ensomheten og den mørke tunnelen. Men det er mange som unge som trenger å bli sett. Dette kunne ha vært en historie om ungdom som ruser seg, ungdom som er utsatt for grov mobbing eller ungdom ikke får omsorg i hjemmet. Menneskeverdet gjelder alle. Det kan ikke gradbøyes. Det finnes ikke noen unntak. Menneskeverdet er absolutt. Denne historien handler om barn og unge som ikke blir sett, men de blir sett på. Det er mange som ser dem, og gir dem fremtidshåp. Maria Gjerpe skriver i sin blogg Mariasmetode, om sosiale entrepenører som har hjerte og hjerne rettet mot sosiale utfordringer i samfunnet. UNICEF har gjennom sin kampanje Den ene og Røde Kors gjennom flyktningguiden,fanget opp mange unge mennesker i sårbare situsjoner. Disse aktørene gjør en forskjell. Men det er fortsatt mange som ikke blir sett.

Advertisements

2 kommentarer

Filed under Andre interesse områder

2 responses to “Ingen har et bunnløst beger!

  1. Ane

    Nok et viktig innlegg fra deg, med tankevekkende setninger som får meg til å rope ut til hele verden : Se barna!! Ikke bare dine egne men alle de andre også!

    Jeg deltok på http://www.denene.no sitt folkemøte i Stavanger i fjor og det preget meg, og preger meg enda. Vi kan alle gjøre en forskjell i ett barns liv, bare vi åpner øynene våre.

  2. At menneskeverdet gjelder alle, må oppleves. Det er kanskje nettopp de spørsmålene Khalid ønsket at skulle bli stilt, som er med på å bekrefte, og gi en opplevelse av at vi har verdi. Jeg tenker at det er en av grunnene til at «den ene» er så viktig. Fordi det gjelder alle. Å bli spurt om både de smertefulle punktene og drømmene vi har, skaper en mulighet for å kunne begynne eller fortsette veien mot å bli helere fordi ytterpunktene og alt mellom gis en plass.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s