Kvinner som nesten ingen visste om.

Jeg sitter på Røde kors’  landsmøte i Tromsø. Året er 2005. Dato 05. oktober. Nyheten om jordskjelvet i Pakistan har nådd oss. Ingen av oss, vet noe om omfanget av jordskjelvet. Det eneste vi vet, er at Jonas    Gahr Støre , som er general sekretær er i gang med å få oversikt over det som har skjedd. Vi får vite at jordskjelvet hadde en styrke på mellom 7,6 og 7,8 på Richters skala . Bøssene sendes rundt, og innsamlingen   er i gang.

Tusenvis av menneskeliv er gått tapt og hundretusener er blitt hjemløse. Jeg tenker ikke på de som er døde, men smerten til de som blir igjen, skremte meg. De som har fått endret sine relasjoner, identiteter og     liv. Jeg begynner å tenke på alle mødre som kan ha mistet sine barn i jordskjelvet. Alle kvinner som har mistet sine fedre, ektefeller og sine brødre. Jeg blir urolig og blir rammet av en dyp sorg. Hva skjer med         kvinnene nå, tenkte jeg. I mange kulturer er kvinnenes identitet er sterkt knyttet til mannen, eller hun defineres gjennom mannen. Jeg visste, at en slik kultur dominerer også i Pakistan. Mars 2006, reiser jeg til     Pakistan. Jeg besøker teltleirene i Balakot, Muzaffarabad og Abbottabad. I møte med Pakistansk Rødekors, UNICEF , WHO og andre har jeg stilt flere spørsmål knyttet til kvinners situasjon. Hvordan har jordskjelvet rammet kvinnene? Hvilken hjelp har de fått og hvordan blir de fulgt opp? For meg var det viktig å få informasjon om sanitetsforholdene i leirene. Hvilke tiltak var satt i gang knyttet til kvinnehelse. Alle pakistanere jeg møtte i våre møter (hovedsakelig menn) hadde et svar, vi hjelper menn og kvinner og barn tilhører mannen. En ansatt i IFRC sier til oss, ”hvis dere noen gang får mulighet til å se i øynene til    kvinnene i fjellene mot Afghanistan, vil dere se et livløst blikk, med tomhet og ensomhet som skjærer igjennom ditt sinn”. 

En ung jente sittende i et feltsykehus.

Vi reiste til teltleirene. Jeg snakker med beboerne i teltene. Jeg lytter til fortellingene til jordskjelvofrene. Jeg ser en kvinne som sitter med en liten jente på fanget. Jeg går mot henne. Hun ser trist ut. Hun begynner å snakke med lav stemme. Det er første gang hun har kommet ned fra fjellet, sier hun. Hun ble gift som ung pike, og siden har hun aldri vært utenfor muren rundt huset. Det var bare mannen og sønnene som pleide å gå ned fra fjellet. Guttene for å gå på skole og mannen for å jobbe. Jeg har aldri møtt en lege før, jeg visste ikke hva helsevesen er. Den ene kvinnen etter den andre forteller om ensomhet og isolasjon i fjellene. Fjellene som ligger i nærheten av Afghanistan. Etter 5 dager i Pakistan, reiste vi tilbake til Norge. Tanken på kvinnene i fjellene mot Afghanistan skjærer gjennom mitt sinn den dag i dag. Hvordan kan vi hjelpe dem? Hvordan kan vi nå dem? Og hvor skal man begynne? Som en av hjelpearbeiderne sa, ingen av oss visste at det var liv i fjellene. Det er kvinner som virkelig trenger hjelp. De er ikke bare rammet av jordskjelvet, men også ofre for tradisjonen de er født i. Dette var kvinner nesten ingen visste om! Ikke pakistanske hjelpearbeidere engang.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Filed under Likestilling og kvinner

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s