Jeg ble kjent med denne saken via twitter i begynnelsen av januar. En ukjent person sendte meg lenke til et nyhetsinnslag på indisk tv-kanal. Min første reaksjon var, jeg får belyst saken fra foreldrenes perspektiv, men vi får ikke informasjon om barnevernets vurdering. Omsorgsovertakelse er alvorlig inngrep i den private sfære.
Vedtak om å overta omsorgen for et barn kan treffes
a) dersom det er alvorlige mangler ved den daglige omsorg som barnet får, eller alvorlige mangler i forhold til den personlige kontakt og trygghet som det trenger etter sin alder og utvikling,
b) dersom foreldrene ikke sørger for at et sykt, funksjonshemmet eller spesielt hjelpetrengende barn får dekket sitt særlige behov for behandling og opplæring,
c) dersom barnet blir mishandlet eller utsatt for andre alvorlige overgrep i hjemmet, eller
d) dersom det er overveiende sannsynlig at barnets helse eller utvikling kan bli alvorlig skadd fordi foreldrene er ute av stand til å ta tilstrekkelig ansvar for barnet
Et vedtak etter første ledd kan bare treffes når det er nødvendig ut fra den situasjon barnet befinner seg i. Et slikt vedtak kan derfor ikke treffes dersom det kan skapes tilfredsstillende forhold for barnet ved hjelpetiltak etter § 4-4 eller ved tiltak etter § 4-10 eller § 4-11.

Hvorfor reagerer India så sterkt?
Når det oppstår problemer, utfordringer og konflikter mellom foreldre og barn i en indisk familie, er det familien eller slekten som griper inn. Familiens problemer blir løst innenfor familien. Det handler både om nærhet i relasjonene, og om å bevare familiens omdømme og rykte innenfor familien.
Indere flest har et anstrengt forhold til staten. Staten er ofte representert av politiet eller forsvaret. Når staten griper inn i familiesaker er det ansett som et overgrep mot familien.
Saken i indiske medier er stort sett fremstilt fra familiens side. Min undring knyttet til denne saken er, hvorfor har ikke indiske journalister kontaktet norske myndigheter eller fagmiljøer? Barnevernet kan ikke uttale seg i denne saken på grunn av taushetsplikt. Men Barneombudet, Redd barna eller for eksempel Barns Beste, kunne ha fortalt indiske medier om statens rolle i Norge. Om sosiale ordninger som gradvis har overtatt flere av storfamiliens oppgaver, gjennom familievernkontor, barnevern, trygdekontor og lignende. Mediene burde ha stilt spørsmål som:
- Skjer dette kun med innvandrerfamilier?
- Er det bare kulturforskjeller som er årsaken til omsorgsovertakelse?
- Hva skal til før en familie mister omsorgen for sine barn?
Når disse spørsmålene ikke blir stilt, eller belyst, blir den norske stat oppfattet som innvandrerfiendtlig, som ikke har forståelse for andre kulturer. Jeg tror saken er mye mer kompleks enn det som er fremstilt i media.
Det jeg sitter og tenker på nå, er hvilken støtte, kursprogrammer, informasjon får arbeidsinnvandrere i Norge? Jeg sitter med mange spørsmål, og få svar.

Barn som pårørendeMin hensikt med denne bloggen er ikke å angripe foreldrene, men bevisstgjøre dem, og ansatte i hjelpeapparatet om hvordan barn gjennom tolkerollen kan gå inn i rollen som “pårørende”. 
Av og til når jeg tenker tilbake til min tid som barnevernsarbeider, så tenker jeg mest på de barna som gradvis hadde overtatt oppdragelsesansvar og omsorgsoppgavene i hjemmet. Min forrige blogg handlet også om dette temaet, De to ungdommene som ofte dukker opp i mine tanker, er en ung jente som het Kiran og en gutt som het Karim.

Uttrykket «barn som pårørende», blir ofte brukt om barn av foreldre med psykisk sykdom, rusmisbrukere eller foreldre med annen alvorlig sykdom. BarnsBestes, nasjonalt kompetansenettverk for barn som pårørende, har utviklet et e-læringsprogram og nettressurser for å gi helsepersonell kunnskap og kompetanse i dette viktige arbeidet.  Det jeg savner er mer kunnskap om barn med minoritetsbakgrunn som pårørende for sine foreldre og søsken. Det er sjeldent vi hører uttrykket «barn som pårørende» om barn som blir brukt som tolk. Eller om barn som gradvis får oppdrageransvar og omsorgsrolle for sine yngre søsken, fordi foreldre mangler innsikt i samfunnet barna vokser opp i.

Barn som tolk

Mange i hjelpeapparatet godtar at barn tolker for sine foreldre og søsken, spesielt når det er en akutt situasjon (som f.esk ambulansepersonell som må rykke ut til et hjem) eller når det ikke er mulig å få tak i tolk.  Det er også foreldre med minoritetsbakgrunn ønsker å bruke sine barn som tolk. Ofte henger deg sammen med at de voksne tar det som naturlig at barn skal hjelpe sine foreldre, og barna tenker at det er deres plikt til å stille opp. Dessuten er det mange foreldre som ikke ønsker å blottlegge privatlivet sitt for en offentlig tolk.
Utfordringen med en offentlig tolk, da spesielt i små kommuner er at tolken kan ha mange ulike roller i nærsamfunnet. Det kan være at vedkommende også er en morsmålslærer, er ansatt i barnehagen, er en del av det sosiale miljøet og kanskje til og med har et verv i det religiøse miljøet. Dette kan føre til at det blir vanskelig for foreldrene å stolte på tolken og hans taushetsplikt. Å bruke tolken kan oppfattes som å offentliggjøre familien i den sosiale gruppen. Dette er spesielt viktig i de vanskelige livssituasjonene.

En annen årsak kan være at foreldre føler at barna kjenner situasjonen og familiens virkelighet mye bedre enn en fremmed gjør, samtidig som foreldre har større tillit til sine barn, og de slipper å tvile på taushetsplikten til tolken. Mange foreldre synes det er vanskelig å lære det norske språket. Det kan skyldes flere ting. Det kan handle om at de sliter med konsentrasjon, stress eller andre traumer. 

Ikke bruk barn som tolk
Jeg har full forståelse for Kirans pliktfølelse og sin støtte til sine foreldre gjennom tolking. Men jeg vil likevel advare foreldre mot å bruke sine barn som tolk. Barnets alder, modenhet, hyppigheten av tolking, hvor mange andre ansvarsoppgaver barnet har i hjemmet og kvaliteten i relasjonen mellom den barnet skal tolke for og barnet vil være avgjørende for hvordan tolking påvirker barnet.

Marasim

I min bok Marasim har jeg følgende punkter om hvorfor tolking kan bli en belastning for mange barn:
- Barn blir altfor tidlig involvert i de voksnes verden
- Barn blir bindeleddet mellom det norske samfunnet og foreldrene, samtidig som de verken har autoritet eller myndighet å ta avgjørelser
- Barn kan bli satt til å tolke ting barn og voksne vanligvis ikke snakker om, og som kanskje er tabu (som for eksempel graviditet, seksualitet og kvinnesykdommer)
- Foreldre kan miste deler av sin autoritet som voksne når barna må hjelpe dem for å fungere i det norske samfunnet
- Tolkerollen gir barn mye informasjon om sine foreldres små eller store problemer, noe som kan gjøre at barna synes deres egne problemer blir bagateller i forhold og omsorgsrollen blir snudd.

Kiran – tapt barndom

Kiran, var ikke bare tolk for sine foreldre, hun var også oppdrager for sine yngre søsken, og en veileder for hele familien. Det var hun som hjalp sine yngre søsken med leksene, og det var hun som leste alle beskjeden fra barnehagen og skolen, og det var hun som innhentet informasjon hvis foreldrene lurte på noe. Dette skyldtes at hun, på lik linje med mange andre ungdommer med minoritetsbakgrunn, hadde bedre innsikt i det norske samfunnet enn sine foreldre. Hun kjente også bedre til de ulike dilemmaene som lå i en flerkulturell oppvekst enn det foreldrene gjorde. Gjennom tolkerollen, ble Kiran skyvet inn i en voksen rolle i en altfor tidlig alder. Grensene mellom barndom og voksenrollen ble til tider utydelige. Dette var spesielt merkbart, hver gang mamma savnet sin mor, når hun følte seg ensom eller når hun hadde kranglet med far. Også dette synes Kiran var uproblematisk, inntil nylig. Først nå, etter at hun ble voksen. Etter at hennes datter kom i ungdomsårene, forstod hun at hun har aldri hatt en barndom eller en ungdomstid. Hun har vært voksen så lenge hun kan huske. Et savn, og en lengsel etter “tapt barndom” har ført henne i en dyp sorg.

Karim – ungdom oppdrar barn

Karim, storebror og familiens tolk, var ikke bare veiledere for sine yngre søsken og sine foreldre, men han var også blitt familiens overhode. Før han hadde fylt atten. Den veiledningen, grensesettingen og oppdragelsen han selv trengte fra sin far, fikk han av storebrødrene til hans venner. Foreldrene hans var satt på sidelinjen. Karim «ordnet opp» når hans yngre brødre fikk trøbbel med venner eller politiet. Han holdt på hemmelighetene til sine brødre. Hvis han selv trengte hjelp, eller kom i konflikt med noen, gikk han til de eldre gutta. Foreldrene fikk sjeldent vite om noe som helst. Karim hadde også full kontroll over sine søstre. Han visste hvor de var og hvorfor de kom en halvtime for sent hjem fra skolen.

Når foreldre mangler kunnskap om det norske samfunnet, når de mangler det norske språket, kan det være vanskelig å tilegne seg den tilleggs kunnskap de trenger for å bli gode oppdragere i et nytt land, med en ny kultur. Mange klarer ikke å følge med på det som skjer med og mellom barna. De voksne i hjemmet mangler ofte oversikten over de ulike arenaene som barna ferdes på. Samtidig mangler de voksne selv gode støttespillere som kan gi dem gode tips og verktøy på hvordan de skal være gode foreldre i et fremmed land. Selskapet Seema, tilbyr minoritetskvinner kompetanseprogram som gjør dem bevisst på hvordan de kan bli enda bedre omsorgspersoner for sine barn. En del av programmet handler om språklæring og foreldrerollen. 

Når foreldre mangler kompetanse og innsikt i det lokalsamfunnet de lever i blir det i noen tilfeller vanskelig å være gode rollemodeller og voksenpersoner for sine barn. De kan overføre noen verdier som de har med seg fra sitt hjemland, men de kan ikke gi barna et nyansert bilde av de ulike verdiene barna møter i samfunnet rundt seg. I stede for å diskutere verdikonfliktene, blir kulturforskjellene fremhevet.

Det er tusenvis av barn som har fungert som tolker for våre foreldre. Det er mange som hjelper sine foreldre, uten at det fører til «en tapt barndom». Kiran og Karim, trenger heller ikke å være representanter for alle barn med minoritetsbakgrunn. Men begge de er blant barn og unge som kommer inn under kategorien «barn som pårørende». De er blant de barna som er blitt «pårørende» på grunn av tolking.

Vi leser stadig om at ferier og høytider er en påkjenning for mange barn som vokser opp i voldelige hjem, eller hvor med rus- eller alkoholmisbruk. Men det er ikke like ofte vi snakker om barn som vokser opp i hjem med høyt et konfliktnivå. Noen ganger er det store konflikter med høy stemmebruk og foreldre bruker stygge ord, mens andre ganger er det en forandring i stemningen, eller en isfront mellom de voksne.
Deprimert av krangling
Amanda er ikke den eneste som opplever store konflikter mellom foreldrene hjemme. Hennes søster er heller ikke den eneste som blir deprimert av å se foreldre krangle. Sommeren 2010 leste jeg om en økning av barn som trenger hjelp hos BUP på grunn av foreldrenes krangling.
Det er uenigheter og konflikter i alle forhold, og hver familie har sin måte å håndtere uenigheter på. Men når uenighetene og konfliktene blir normen, og hygge og kjærtegn unntakene, kan det bli en belastning for hele familien. Den energien familien skulle ha brukt på noe positivt blir brukt til å håndtere det negative. Det overskuddet foreldrene skulle ha brukt på barna, går til håndtering av konflikter, uenigheter og deretter forsoningen. Og fokuset blir først og fremt rettet mot de voksne store deler av tiden.
Føler seg ufrie
På lik linje med Amanda, så kan mange barn føle seg redde og ufrie. Mange barn kan føle at det er de som er årsaken til konflikten. De prøver å kontrollere sin atferd, de veier sine ord på gullvekt og noen av dem undertrykker sine ønsker og behov for å unngå en negativ reaksjon hos de voksne.
Barn forstår mye mer enn det de voksne tror. En ung jente som vokste opp i et hjem med vold og konflikter, fortalte meg at hun visste at det var snart en ny episode, når mamma sluttet å sminke seg, begynte å gå med joggedress, måten far la ifra seg vesken på eller måten far gikk i trappene på. I dette tilfelle var dette atferdsendring før en voldsepisode.
Lydige barn
Når de har vært vitne til en konflikt, eller har ligget på sitt rom og hørt foreldre rope og skrike til hverandre, har de ofte mange ubearbeidede tanker og følelser som de trenger hjelp til å forstå og håndtere. Spesielt når barnet neste dag ser mor og far smile og le dagen etter, som om ingenting har skjedd, kan det være enda vanskeligere. Barnet blir værende i sin egen verden, hvor hun selv må finne overlevelsesstrategier. De holder sine ønsker og behov for seg selv. De blir pliktoppfyllende og lydige. De begynner å samarbeide med foreldrene.

Kanskje 2012 kan være et år hvor flere foreldre kan ta barnas perspektiv. Det er foreldre som er barnas første og viktigste rollemodeller. Det er foreldre som lærer dem hvordan de ulike relasjonene skal leves. Det er et stort ansvar.

Voldtekt er kriminalitet!

Bildet er lastet ned fra Google.

Voldtekt er en grov forbrytelse mot en person. En voldtekt er både et fysisk og et psykisk angrep. I de aller fleste tilfeller sliter den som har blitt voldtatt med skam og skyldfølelse. Denne skammen kan bli ytterligere forsterket av utsagn som – ”du går jo så utfordrende kledd”, ”du skulle ikke ha drukket så mye” eller ” du skulle ikke ha gått ut så sent”. Vi trenger ikke moralisering, men en vilje til å handle. Vi trenger respekt og ydmykhet overfor de som blir utsatt for overgrep. Etter voldtekstbølgen i Oslo de siste ukene, er det et ønske om å gjøre noe. Politikere og frivillige organisasjoner er på banen. Enkeltpersoner setter i gang samtalegrupper for å finne ut hva de kan gjøre for å forebygge voldtekt. En fallgruve i denne situasjonen er å gjøre dette alvorlige problemet om til et kulturelt problem.

De som voldtar er ikke representative for en hel gruppe menn. Deres alvorlige ugjerninger, må ikke defineres som et kulturelt fenomen, da taper vi terreng. Det er jo ikke slik at det er «norsk kultur» å voldta på fester og hytter, mens det er innvandrerkultur «å voldta på gatene». Nei, det er ikke kultur, det er kriminalitet. Det er lovbrudd, og det skal forstås som det. Vi kan ikke tillate å forstå voldtekt som noe annet enn brudd på norsk lov, og menneskerettigheter.

Flere må på banen!

Voldtektsutvalget skriver helt i begynnelsen av NOU 2008: 4 Fra ord til handling:
”Voldtekt kan være et av de mest krenkende og traumatiserende lovbrudd et menneske kan utsettes for og representerer en særlig utfordring for både rettsapparatet og helsetjenesten. Utvalget mener det derfor er svært viktig at samfunnet tar i bruk en lang rekke virkemidler innenfor alle sektorer for å forebygge og bekjempe voldtekt.”

Kvinnepanelet støttet flere av tiltakene som ble foreslått av voldtektsutvalget, i tillegg til panelets egne forslag til tiltak. Noen av tiltakene var rettet mot skolen, organisasjoner, andre institusjoner og trossamfunn.
• Skolene må sette seksualisert vold mot ungdom på dagsorden og diskutere problematikken med ungdom.
• Jentene må lære selvforsvar og grensesetting i skolen.
• Helsesøster og sosiallærer må informere og ha dialog med barn og unge om seksualisert vold, fysiske og psykiske konsekvenser og ikke minst hvilket hjelpetilbud finnes i kommunen.
• Organisasjoner, institusjoner og trossamfunn over en viss størrelsesorden som mottar offentlig støtte må ha en «aktivitets og rapporteringsplikt» på tiltak som forebygger vold mot kvinner.
• Det må avkreves etiske retningslinjer og skolering angående respekt og makt i seksuelle relasjoner for å forebygge seksuelle overgrep.

Real men don`t rape.

En debatt og diskusjon om maskulinitet er nødvendig. «Real men dont rape» er en kampanje mot voldtekt. En slik kampanje, med bilder av kjente menn fra ulike grupper i samfunnet, med et felles budskap kunne trigge viktige samtaler og refleksjoner om maskulinitet. Et samarbeidsprosjekt støttet av næringslivet, staten, frivillige organisasjoner. Plakatene hengende i tog, t-baner, bussholdplasser, kiosker og andre akuelle steder, kombinert med informasjon og tiltak som settes i gang i organisasjoner, skoler, kommuner, religiøse miljøer osv. kan gjøre en forskjell. Kampanjen vil sette i gang samtaler om maskulinitet og makt ubalansen mellom kjønnene. Det er ikke mandig, men feigt, svakt og skammelig å voldta.
Disse tiltakene kommer i tillegg til økt gatebelysning, mer politi og flere natteravner. De aller fleste voldtekter skjer i hjemmene, ikke på gatene. Vi må tenke helhet. Skal vi bekjempe voldtekt generelt og overfallsvoldtekt spesielt, må vi tørre å mobilisere alle.

Frivillige organisasjoner

Det er mange miljøer som har mye kunnskap om hva det koster en kvinne å bli utsatt for seksualisert vold. Denne kunnskapen må samles, og det må lages en oversikt over samfunnsmessige konsekvenser av voldtekt.
Frivillige organisasjoner og institusjoner som tar imot kvinner som er utsatt for overgrep må styrkes. Disse organisasjonene må ikke være en salderingspost på statsbudsjettet. De gjør ofte den jobben staten og kommunene ikke klarer å gjøre. Vi har ikke råd til å redusere aktiviteten til de frivillige organisasjonene.

Når jeg ser tilbake, og tenker over alt det jeg har opplevd som leder for FUG: så tenker jeg på hundretusner av foreldre som gjør en formidabel innsats for å skape en god skolegang for sine barn. Jeg minnes tusenvis av lærere og skoleledere som gjør en fantastisk jobb hver eneste dag, for at våre barn skal få et godt utgangspunkt for å lykkes på skolen og i livet. Når jeg ser tilbake på skole Norge, så blir jeg stolt.
Men jeg vil aldri glemme, de stemmene som ikke blir hørt, de barna som ikke blir sett og de som ikke får den støtten og omsorgen de trenger for å lykkes på skolen og i livet. Hver av dem har satt evige spor i mitt hjerte. Det to måneder igjen til jeg skal forlate FUG, og jeg bærer med meg all mine erfaringer og minner fra samarbeidet med mine samarbeidspartnere. Jeg føler meg beriket!

Martin Luther King. Bildet er lastet fra Google.

Mandela, Gandhi, King, Gbowee, Karman, Sirleaf, Teresa og mange andre store ledere har flere ting til felles. De er visjonære, handlingsorientert, tydelige, troverdighet, målrettet, flinke til å bygge relasjoner, kommunisere, de tar sjanser, de er lidenskapelige, de løfter andre og de ønsker å gjøre en forskjell, for å nevne noen. Disse egenskapene er ofte godt integrert i hverandre og er en del av deres væremåte, karakterstyrke.
De aller fleste av de samme egenskapene kan vi også finne hos suksessrike ledere i næringslivet, politikken, idretten eller i andre organisasjoner.

 Lidenskap

 Det er spesielt en egenskap jeg har lyst til å dvele ved. Det er lidenskap. Når en person har troen på at lidenskapen kan gjøre en forskjell i ditt eget og andres liv, er en energikilde som avgjør både tempo og muligheten for å realisere din visjon. Komiker Bill Cosby sier, alle kan drive rundt, men straks du har bestemt deg, bruser blodet ditt på en helt spesiell måte, og det blir vanskelig for mennesker å stanse deg.

Ledere som gjør en forskjell

Vi har flere bedrifter og organisasjoner som gir litt mer av seg selv, for å gi medmennesker en opplevelse av verdi, mestring og håp. I dag har vi flere og flere ledere som ønsker å ta et samfunnsansvar og gjøre en positiv forskjell, både for individet og fellesskapet. En av dem er Steinar Olsensom er grunder og daglig leder avStormberg. I Stormbergs handlingsplan for inkluderende arbeidsliv, er det fastsatt et mål om at 25% av medarbeiderne i Stormberg skal være rekruttert blant unge mennesker som har hatt problemer med å komme ut i arbeidslivet. Eller som kokken Narayanan Krishnan i India.  http://www.youtube.com/watch?v=0RsRFklZ2-8

Når ledere er lidenskapelig opptatt av at andre mennesker skal få et bedre liv, er lidenskapen den brannen som gir dem styrke til å gå den ekstra mila hver eneste dag. En brann og et ønske om at mennesker skal oppleve likeverd, frihet, rettferdighet, mestring og de skal få mest mulig ut av sitt eget liv. Hver gang en person får realisert sin drøm, gir livet en mening, oppleve glede og gir seg hen, da styrkes viljen til å gjøre enda mer.

Språket former virkeligheten

Lidenskapen og menneskesynet påvirker språket som lederen bruker. Begreper, bilder og kategorier en leder bruker for å beskrive enkeltmennesker, grupper, ulike fenomen, vil skape virkeligheten. Når Mandela kjempet for frihet, Gandhi for likeverd og King for rettferdighet, var det ingen tvil om at deres lidenskap, visjoner og språk inkluderte alle. Alle uten unntak. Menneskeverdet var absolutt. Deres lidenskap for menneskets rett til å få leve i frihet, rettferdighet og et atmosfære preget av likeverd, som fikk millioner av mennesker til å følge dem?

Gbowee, sier, at gjennom din drøm om å skape en bedre verden og din tro på at din lidenskap kan skape et bedre liv for deg og andre, kan du selv bli Mandela, Gandhi og King. Valget er ditt. Eller som Steinar Olsen sier, Vi som jobber i Stormberg tror ikke vi kan forandre verden. Vi vet vi kan forandre verden, i alle fall en bitte liten del av den.

Dette er også erfaringer som ligner barn med en eller begge foreldre med innvandrerbakgrunn ofte har. Det er barn som er i en omstillingsprosess gang på gang. I den prosessen tilegner de seg erfaringer og kunnskaper som gir dem en unik kompetanse. Kompetansen de har mulighet til å utvikle flere språk, flere referanserammer, utvidede perspektiver, de kan pendle fra den ene virkeligheten til den andre og raskt velge handlingssett som passer best i konteksten, de integrerer noe ukjent med det kjente uten å meste seg selv, de kan inneha et utvidet repertoar av normer- væremåter og konvensjoner- inklusiv religionsrelaterte normer og tradisjoner, og de kan opparbeide endringsdyktighet med hensyn til raske omstillinger for å nevne noe. Samtidig som denne kompetansen er en styrke og en ressurs for barn, er det få eller ingen i klassen som har de samme referanserammene. De har få de kan dele erfaringene sine med. Mange blir ensomme med de erfaringene de har.

Annerledes

For noen år siden leste jeg Berit Dahls bok “Bortsendt”. En bok om ensomhet og lengsel etter et hjem, hos misjonærbarn som vokste opp på internat. Barn som flytter mye, kan ha erfaringer som gjør dem annerledes enn barn som bor mer stabilt i barndommen. Mange flyttinger kan ha både sterke og svake sider ved seg. Barn med mange flyttinger i sin barndom kan være tilpasningsdyktige, men også bli uengasjert i det nære. De kan være rastløse og rotløse.

De barna som flytter til et nytt samfunn, by eller skole har ofte opplevd så mange atskillelser fra personer de blir glad i, at de etter vært ikke tør å knytte nære bånd til nye mennesker. De er alltid klare til å ta farvel med personer og ting de er glad i. De kan beherske flere språk eller dialekter, men noen kan også bli halvspråklige.  Ta godt vare på disse barna. De bærer på kunnskap, kompetanse, erfaringer som er gull verd. De må blir sett i barnehage og skole. 

Bildet er lastet ned fra Google.

I mai hadde jeg en debatt salong hos meg. Følgende invitasjon ble sendt ut: Mange unge jenter i pubertetsalderen, undertrykker forbudet tanker og følelser. Følelser som danser med hormonene. Når foreldre planlegger et arrangert ekteskap for sin 18 år gamle datter, er det ikke sikkert at de møter så mye motstand. For jentene er ekteskapet en tillatelse til en ny ”frihet”. Friheten til å elske. Noen av dem går inn i ekteskapet uten utdannelse og uten økonomisk frihet. Uten å tenke over, hvilke økonomiske konsekvenser det kan få for henne og barna. Hva skjer hvis ekteskapet ikke fungerer? Et liv i fattigdom?

Det er mye vanskeligere å håndtere utstøting og stigma, når du også sliter med økonomien, du ikke har utdannelse til å få jobber og du ikke har råd til å forsørge dine barn.

De fleste barn som lever under fattigdomsgrensen i Norge, har minoritetsbakgrunn. Det som kjennetegner familiene disse barna kommer fra, er at de bor sammen med fattige mødre, foreldrene har lav utdanning, de bor ofte i husholdninger hvor ingen voksne er i arbeid, der det bare er en voksen i husholdningen, og/eller at det er mange barn i familien. (Kvinnepanelets rapport 2010)

Dette var temaet som ble diskutert i mai. 13 gjester kom. En engasjert diskusjon med forslag til gode tiltak,  ble avsluttet med indisk middag. Kylling i fløtesaus.

Det er flere som har spurt etter oppskriften på kyllingen. I denne bloggen er først og fremst skrevet for å dele oppskriften.

Indisk kylling i fløtesaus.

1. Brun 5 fedd hvitløk i litt olivenolje.

‘

2. Ta i sprøstekt løk og ta kjelen av pannen. Helst skal man bruke fersk løk, men sprøstekt løk er et fint alternativ når man har dårlig tid.

3. Ta i 7 store sorte kardemommer (åpen dem, og ta dem i løken med skallet på)

4. Ta i 2 ts salt,  4-5 hele nelliker, 1 ts chilli pepper, 1 ts garam masala, halv ts gurkemeie, halv ts malt koriander, halv ts tandoori masala, halv ts hot curry pulver og litt fersk grønn chilli.

5. Ta i en ts Biryani paste (kan sløyfes), en ss tomatpure og en tomat oppskåret i små biter, hell i litt vann og sett kjelen over kokeplaten. Rør i marinaden til vannet er fordampet.

7. Del opp en stor Stange kylling og ta den i marinaden.

8.Rør det godt slik at du får marinaden på kyllingen, og stek kyllingen.

9.Rør jevnlig når kyllingen er nesten ferdig.

10. ta i 3 dl fløte. La det godgjøre seg over middels varme i 10 min.

11. Strø over fersk koriander. Maten serveres med kokt ris og salat.

Masalamagic

Dersom du ønsker å lære å lage indisk mat, vil jeg anbefale deg å gå på kurs hos Masalamagic.as. Firmaet eies av Niru Kumra. På deres nettsider står det blant annet: Masalamagic er for deg som liker eksotiske retter, spennende smaker og ønsker den originale indiske smaken. Masala betyr blandingskrydder og magic betyr å trylle. På Masalamagics kurs lærer du “å trylle med krydder”. Ved riktig bruk av mengde og sammensetning av forskjellige krydder lager du tandoori-retter, naan og spennende nord-indiske retter. Du kommer til å bli overrasket over hvor enkelt det er. Lær å lage indisk mat til hverdag og fest!