Omsorgsovertakelse av indiske barn i Stavanger, har vekket sterke reaksjoner i India, og saken er kjent over hele verden. Utenriksminister Jonas G Støre har dialog med indiske myndigheter. Senest i går ringte min onkel fra USA og uttrykte lettelse over at saken går mot en løsning. Barna snart kan tilbakeføres til familien.
Jeg ble kjent med denne saken via twitter i begynnelsen av januar. En ukjent person sendte meg lenke til et nyhetsinnslag på indisk tv-kanal. Min første reaksjon var, jeg får belyst saken fra foreldrenes perspektiv, men vi får ikke informasjon om barnevernets vurdering. Omsorgsovertakelse er alvorlig inngrep i den private sfære.
Vedtak om å overta omsorgen for et barn kan treffes
a) dersom det er alvorlige mangler ved den daglige omsorg som barnet får, eller alvorlige mangler i forhold til den personlige kontakt og trygghet som det trenger etter sin alder og utvikling,
b) dersom foreldrene ikke sørger for at et sykt, funksjonshemmet eller spesielt hjelpetrengende barn får dekket sitt særlige behov for behandling og opplæring,
c) dersom barnet blir mishandlet eller utsatt for andre alvorlige overgrep i hjemmet, eller
d) dersom det er overveiende sannsynlig at barnets helse eller utvikling kan bli alvorlig skadd fordi foreldrene er ute av stand til å ta tilstrekkelig ansvar for barnet
Et vedtak etter første ledd kan bare treffes når det er nødvendig ut fra den situasjon barnet befinner seg i. Et slikt vedtak kan derfor ikke treffes dersom det kan skapes tilfredsstillende forhold for barnet ved hjelpetiltak etter § 4-4 eller ved tiltak etter § 4-10 eller § 4-11.
Hvorfor reagerer India så sterkt?
Når det oppstår problemer, utfordringer og konflikter mellom foreldre og barn i en indisk familie, er det familien eller slekten som griper inn. Familiens problemer blir løst innenfor familien. Det handler både om nærhet i relasjonene, og om å bevare familiens omdømme og rykte innenfor familien.
Indere flest har et anstrengt forhold til staten. Staten er ofte representert av politiet eller forsvaret. Når staten griper inn i familiesaker er det ansett som et overgrep mot familien.
Saken i indiske medier er stort sett fremstilt fra familiens side. Min undring knyttet til denne saken er, hvorfor har ikke indiske journalister kontaktet norske myndigheter eller fagmiljøer? Barnevernet kan ikke uttale seg i denne saken på grunn av taushetsplikt. Men Barneombudet, Redd barna eller for eksempel Barns Beste, kunne ha fortalt indiske medier om statens rolle i Norge. Om sosiale ordninger som gradvis har overtatt flere av storfamiliens oppgaver, gjennom familievernkontor, barnevern, trygdekontor og lignende. Mediene burde ha stilt spørsmål som:
- Skjer dette kun med innvandrerfamilier?
- Er det bare kulturforskjeller som er årsaken til omsorgsovertakelse?
- Hva skal til før en familie mister omsorgen for sine barn?
Når disse spørsmålene ikke blir stilt, eller belyst, blir den norske stat oppfattet som innvandrerfiendtlig, som ikke har forståelse for andre kulturer. Jeg tror saken er mye mer kompleks enn det som er fremstilt i media.
Det jeg sitter og tenker på nå, er hvilken støtte, kursprogrammer, informasjon får arbeidsinnvandrere i Norge? Jeg sitter med mange spørsmål, og få svar.
Spørsmålene dine dreier seg om foreldrevern. Når India vurderer at onkel bør vurderes som omsorgperson så har de kanskje skjønnt hva barnevern er ? Det finns heldigvis mest fellesforståelse mellom kulturer om barns behov.Jeg håper voksnes æresbehov aldri kommer foran barns utviklingsbehov i Norge !
Når foreldre får støtte, veiledning og innsikt i samfunnet barna vokser opp i, blir de enda bedre omsorgspersoner.
Helt enig i det ! ! ! ! Men fremdeles skriver du om foreldrevern. For noen foreldre tar det så lang tid å nyttig-gjøre seg veiledning at barn ikke har tid til å vente på det. Det kan bli å stjele bort barndommen deres. Det er mye god veiledning å få i det norske barnevernet og mesteparten av tiltakene deres går på nettopp det. Familievernkontorene og ATV ( alternativ til vold ) har også gode veiledningsprogrammer. Det hadde kanskje også vært greit for arbeidsinnvandrere å få litt innsikt i samfunnet de drar til fra arbeidsgivere og respektive ambassader når de drar til fremmede land med barn ? Du har veldig mange gode refleksjoner i bloggen din og jeg velger å tro at barnevernet i Norge er blitt mye bedre både på foreldreveiledning. Likevel er det fremdeles viktig å skille mellom foreldrevern- og barnevern. Det fins så mange rettsinstanser, politiske institusjoner, media og foreninger som ivaretar foreldres interesser. Jeg er glad for at vi har et oppegående barneombud og barnevern i Norge.
Mvh Solveig (…som er mer bekymra for politisk “massestjålet” barndom i Palestina og Afrika )
Jeg mener at det er ensidig vinkling på saken, vi vet ingenting om barnevernets vurderinger. Derfor synes jeg at fokuset i mediene blir helt feil. Intensjonen med min blogg var å belyse hvorfor India reagerer så sterkt, ikke å ta foreldrenes parti – Foreldrevern. Jeg har selv jobbet flere år i barnevernet og har også vært opptatt av kulturforskjeller, men det betyr ikke at barnsvern kommer i skyggen av det. Derfor mener jeg at mange tar sterk stilling i saken, basert på antakelser. (F.eks de som demonstrerer mot Norge).
Takk for gode refleksjoner, Loveleen! Som underviser ved Høgskolen i Oslo og Akershus, nå med fagansvar for barnevernundervisningen til sosionomstudentene, tar jeg med meg dette som verdifulle innspill !
Hyggelig Jorunn.